HØYTOLERANSE:  Vi må kunne tåle mer enn folk flest, skriver Carl-Erik Grimstad. Foto: Mikael Sjøberg/Expressen
HØYTOLERANSE: Vi må kunne tåle mer enn folk flest, skriver Carl-Erik Grimstad. Foto: Mikael Sjøberg/ExpressenVis mer

Retten til å svare for seg

Ved slike åpenbare brudd på god presseskikk er Skavlan i godt selskap i alle fall blant norske journalister, skriver Carl-Erik Grimstad

For andre gang på kort tid er det begått etiske overtramp i Fredrik Skavlans talkshow på svensk TV. I januar lot han Ari Behn slippe til med krenkende påstander om undertegnede, i forrige uke var det den svenske journalisten Janne Josefsson som fikk gjennomgå, denne gang av forfatteren Liza Marklund. — Har man hatt en frådende, « gallskrikande» Janne Josefsson etter seg, da klarer man det meste, sa Liza Marklund til Skavlan.

Josefsson mente dette var ren fiksjon, han har verken truffet, brevvekslet eller snakket med Marklund på telefon. I begge tilfellene måtte SVT beklage overtrampet ved at hallotjenesten leste opp en beklagelse i etterkant av programmet uken etter. Jeg har sagt meg tilfreds med dette, Josefsson akter å forfølge saken. Han mener at beklagelsen burde vært lest opp av Skavlan selv.

Ved slike åpenbare brudd på god presseskikk er Skavlan i godt selskap i alle fall blant norske journalister. Retten til samtidig imøtegåelse av krenkende påstander er grunnfestet i presseetikken gjennom punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Dette er allment kjent i bransjen, likevel er det intet punkt i plakaten det syndes så mye mot. I 2007 var det 20 slike tilfeller av brudd på god presseskikk i PFU, sist år var tallet 18. Generalsekretæren i presseforbundet har ved gjentatt anledninger sagt at han finner det merkelig at ikke dette fundamentale presseetiske punktet er bedre forankret i ryggmargen til utøvende journalister.

Nå skal både Josefsson og jeg være forsiktige med å uttale oss. Påstandene om at jeg ikke våget å stille til debatt med Behn i SVT (jeg ble aldri spurt om å være med) er langt fra det verste som ble diktet om meg i denne perioden. Når det gjelder den svenske TV-kjendisen, har han ved gjentatte anledninger selv operert på kanten av presseetikken og blant annet vært nødt til å beklage uttalelser. Å bli utsatt for slikt hører på mange måter med til rollen som medieprofil. Vi må kunne tåle mer enn folk flest. På den annen side er det relativt oppsiktsvekkende at Skavlan, etter mange år som programleder, ikke har lært seg bedre vaner når det gjelder å takle situasjoner der krenkelser oppstår (nærmest på direkten) under hans samtaleprogrammer.

Fra en tid tilbake har vi et klassisk tilfelle av en god måte å håndtere slikt på og som burde ha dannet skole både i Norge og Sverige. Under debattprogrammet På Sparket i desember 1976, ledet av Per Øyvind Heradstveit, framsatte SV-politikeren Trygve Bull en påstand om at direktør Odd Gleditsch ved Jotun fabrikker «hadde seks menneskeliv på samvittigheten» etter en brann ved bedriften. Påstanden ble framført på direkten og det var lite Heradstveit kunne gjøre for å forhindre den. Han forsøkte gjentatte ganger, uten hell, å få Bull til å trekke tilbake beskyldningen og på slutten av sendingen måtte den erfarne programlederen ta ordet og presisere at de krenkende påstandene om en navngitt person var noe NRK ikke kunne stille seg bak. Gleditsch tok advokat for å saksøke NRK, men tok ikke på seg belastningen ved å følge opp saken (etter dagens standard er det vel liten grunn til å tro at han hadde vunnet fram). Heradstveit har omtalt det etiske dilemmaet han sto overfor i boken «En liten mikrofon i en stor verden» og burde antakelig vært pensum i NRKs utdannelsesprogram.

Hadde det skjedd, kunne NRK vært spart for den pinlige episoden i mars 2007da daværende NRK-programleder Mina Hadjian under en direktesending ble konfrontert med uttalelsene til kunstneren Marianne Aulie om et forsøk på voldtekt utført av to profilerte norske kulturpersonligheter. Begge ble navngitt av Aulie. Uttalelsen førte til sterk fordømmelse av både Aulie og Hadjian, men få tok opp hva det er mulig å lære av slikt for journalister som jobber i direktesendte programmer. For å gå tilbake til Heradstveit: Punkt én på en sjekkliste bør uansett være å forsøke å få til en tilbaketrekning av påstandene og deretter eventuelt ta avstand fra det som blir framsatt, både på egnes og mediets vegne.

De presseetiske sidene av saken synes klare, men kan krenkende påstander fremmet «på lufta» også føre til at mediene blir rammet rettslig? Spørsmålet er vanskelig å besvare og trolig er vi for tiden inne i et juridisk paradigmeskifte som gir mediene større albuerom enn tidligere. Dette understrekes blant annet av at ærekrenkende ytringer nå fjernes fra vår straffelov. En rekke nylige dommer og uttalelser fra EMD, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, kan også bære bud om at omdømmekrenkelser i dag ikke tas så alvorlig som tidligere. På den annen side er det en klar tendens til at presseetisk standard og menneskerettighetsjuss er i ferd med, om ikke å smelte sammen, så i alle fall å ta næring fra hverandre. Så langt jeg kan se, refererte EMD til presseetiske standarder i sine uttalelser og dommer første gang på begynnelsen av 1990-tallet. Fra 1993 til 2000 henviste EMD i alt åtte ganger til god presseskikk («ethics of journalism»), fra 2000 til i dag har tallet steget til 60. Ved en rask gjennomgang av disse sakene går det fram at en stort andel av dem dreier seg om ivaretakelse av retten til samtidig imøtegåelse. Det ligger en vesentlig forskningsoppgave i å undersøke i hvilken grad dette kan tolkes som en generell opprioritering av verdien av presseetiske standarder i EMD, men det kan uten tvil slås fast at medier som ivaretar sine etiske forpliktelser også i dag står sterkere rent juridisk.

Hva så med påstandene til Josefsson om at beklagelsen fra Skavlan burde vært lest opp i selve sendingen og ikke i etterkant av programmet? Europarådets betraktninger om god presseskikk kan gi en pekepinn i så måte. I en anbefaling fra Ministerkomiteen i 2004 (nr. 16) drøftes nettopp tilsvarsretten «in the new media environment». I punkt 3 framgår det at «The reply should be given, as far as possible, the same prominence as was given to the contested information in order for it to reach the same public and with the same impact.»

I lys av dette kan det neppe være tvil om at kravet til «prominence» (framtredende plass) ikke ivaretas tilstrekkelig når en beklagelse for krenkende framsatte ytringer kommer fra hallotjenesten etter avslutningen av et program. Dette skjer jo på et tidspunkt når en stor del av seerne har skiftet kanal eller slått av TV-en. Det er neppe noen tvil om at det er den overordnede redaktøren for mediet som er ansvarlig for at det skal utformes en beklagelse, men noen vil vel oppfatte det som uheldig at ikke programlederen, som selvsagt må lastes direkte for tabben, ikke selv tar på seg å framføre den. Uansett kan mye tyde på at en smule voksenopplæring kan være på sin plass på dette feltet.