Retten til å vite - og ikke vite

I DEBATTEN OM

bruk av ultralyd i svangerskapsomsorgen, har Den Norske Jordmorforening gjentatte ganger hevdet at helseministeren er på villspor når han trekker et skille mellom ultralyd som fosterdiagnostikk og rutineultralyd som en del av den ordinære svangerskapsomsorgen. Dette er et skille som kun finnes som politiske ønsker og oppfatninger, og ikke i det virkelige livet. Jordmødre som arbeider med ultralyd har høy kompetanse og lang erfaring. De vil raskt se patologiske tilstander, og selvfølgelig skal deres kompetanse komme de gravide til gode. Etter massivt press har Stortinget omsider vedtatt at ultralydundersøkelsen i 17. til 19. uke skal fortsette som i dag. Hvorfor kan de ikke samtidig kalle det ved dets rette navn, nemlig en del av fosterdiagnostikken?

Gjennom media har vi blitt presentert for kvinner som selvfølgelig søker all mulig kunnskap om det fosteret de bærer, og det kommer kvinner til å fortsette med i stadig økende grad. Dersom vi velger å se på fosterdiagnostikk som et hjelpemiddel, bør vi også løfte fram en annen tilnærmingsmåte, nemlig informert valg.

I dag tilbys ultralyd i 17. til 19. uke til alle gravide, og ofte på følgende måte; du skal vel til ultralyd? Dette kan ikke kalles informert samtykke! En undersøkelse utført av Nasjonalt senter for fostermedisin bekreftet at kvinnene som kom til ultralydundersøkelse hadde fått svært dårlig informasjon om undersøkelsen og hva den kunne avdekke.

I DANMARK HAR

Sundhedsstyrelsen nettopp vedtatt nye retningslinjer for fosterdiagnostikk. Her har man en helhetlig tilnærming til fosterdiagnostikken, bestående av blodprøver/måling av nakkefold, fostervannsprøve og ultralyd. Formålet med selvbestemmelse er å bistå den gravide som ønsker slik bistand, til å treffe et personlig valg på et bredest mulig grunnlag. Hun skal også hjelpes på en slik måte at hennes autonomi og integritet ivaretas. Hun tar selv initiativet, ber om informasjon og om å drøfte problemstillingen. Informasjonen blir individrettet framfor standardisert, og kvinnen må aktivt etterspørre tilbudet, ikke bare si ja eller nei. Dersom en av oppgavene i svangerskapsomsorgen skal være å tilby kvinnen/paret et informert valg, forutsetter det at jordmor og lege er kompetente samtalepartnere som kan belyse alle konsekvenser av undersøkelsene.

I denne diskusjonen mener jeg nå det er betimelig å spørre: Hvem skal bestemme hva kvinner skal få vite - og ikke vite?