Retten trår feil

Den medisinske sakkyndighet får en sentral rolle i rettssaker der bevis mangler. Da kan det ende i justismord.

DENNE HØSTEN kan bli de spektakulære justismords tid: Moen-saken endte med frifinnelse, Torgersen-saken er til behandling i Gjenopptakelseskommisjonen nå, og avgjørelsen kommer fredag. Så jeg vil si det vitner om god journalistisk timing når Nytt Norsk Tidsskrift i sitt siste nummer griper tilbake til det forrige århundrets mest omstridte justismordsak - Hetle-saken - som i år kunne feire et slags hundreårsjubileum. Medisinhistorikeren Aina Schiøtz gir en skisse av saken og drøfter den medisinske profesjons plass i rettsprosessene og i kampen for gjenopptakelse.

HETLE-SAKEN fikk sitt navn av den tiltalte og morddømte bonden Henrik Hetle fra Sunnfjord. Men den dreier seg først og fremst om tyngden i det vitnemål den medisinsk sakkyndige, professor Francis Harbitz la fram under rettssaken. Siden det ikke var ugjendrivelige bevis for Hetles skyld og Hetle selv bedyret sin uskyld til sin dødsdag, ble han dømt på indisier, og antakelig i sterk grad på grunnlag av den medisinske sakkyndiges vitneprov. Ved alle anledninger saken ble diskutert offentlig, og det har den vært fram til i dag, har professor Harbitz vurderinger stått sentralt. I 1943, etter fjerde gangs begjæring om gjenopptakelse, ble Hetle frifunnet post mortem.

AINA SCHIØTZ konstaterer at det ofte er slik i justismordsaker at den medisinsk sakkyndiges konklusjoner blir bestridt av andre leger. Det skjedde i Hetle-saken, og spiller, etter hva jeg forstår en vesentlig rolle i ankesaken som Fredrik Fasting Torgersen har reist. En av våre fremste medisinske forskere, Per Brandtzæg har konstatert at de sakkyndiges «bevis» er verdiløse. Schiøtz viser hvordan legen som sakkyndig i retten er plassert utenfor den kollegiale ramme hans eller hennes fagkunnskap vanligvis utspilles i. «Den profesjonelles prestisje og ære skal altså ivaretas og forsvares i et annet og større forum enn det medisinske». Det forklarer at medisinens strenge yrkesjustis om å gjøre opp internt, kan brytes i en kontroversiell rettssak. Den tradisjonelle legeautoriteten kan svekkes. Samtidig viser det seg at leger som sakkyndige har problemer med å se at de kan være påvirket av ikke-faglige hensyn i en sak som har vakt stor samfunnsmessig oppmerksomhet. Hetle-saken var full av politikk: Venstre mot Høyre. Påvirket det ekspertene som ytret seg?

ET SISTE moment Schiøtz nevner som avgjørende for om en sak blir gjenopptatt gjelder betydningen av enkeltpersoners engasjement. Anders Bratholm og Ulf Stridbeck har vist til den gode fortellers rolle. I Hetle-saken manglet det ikke gode fortellere, diktere og journalister. I Liland-saken var det ekteparet Ekroth og i Moen-saken og andre saker har Tore Sandberg trolig spilt en avgjørende rolle. I Torgersen-saken har Ebba Haslund stått sentralt. Som ekspertise kan de vise seg like sterke som den medisinske når det endelige slaget står.