Rettferdig helse

Økonomisk utvikling er en viktig forutsetning for å skape bedre helse – men velstandsøkning bedrer ikke uten videre helseforholdene i et land. Fordelingen av velstanden er vel så viktig. Som samfunn kan vi velge å gjøre noe med det.

Den nylig lanserte sluttrapporten fra Verdens helseorganisasjons «Commission on Social Determinants of Health» (sosiale faktorer som bestemmer helsen) er tydelig i sitt budskap: «Sosial rettferdighet er et spørsmål om liv og død». Endrer vi de sosiale kår mennesker lever under, kan vi oppnå dramatiske helseforbedringer og reduserte helseforskjeller – i løpet av en generasjon!

Globale forskjeller i levekår fører til millioner av tapte leveår. Ei jente som fødes i dag kan forvente å leve til hun er over 80 år dersom hun fødes i Norge eller Japan, men bare 43 år hvis hun fødes i Botswana. I tillegg finner vi store ulikheter innen land både i rike og fattige deler av verden. Bare i Oslo har vi forskjeller i forventet levealder mellom bydeler på hele 12 år. Det er ingen biologiske grunner til at vi har så store helseforskjeller mellom land eller innen land. Forskjellene skyldes forhold vi som samfunn kan velge å gjøre noe med.

I kommisjonen, som har vært ledet av professor i epidemiologi og folkehelse ved University College i London, Michael Marmot, finner vi et bredt spekter av framstående forskere, fagfolk og politikere fra hele verden som for eksempel Mirai Chatterjee, som leder en fagforening for 900 000 indiske kvinner, tidligere president i Chile Richardo Lagos Escobar, nobelprisvinner i økonomi Amartya Sen og amerikanske Gail Wildensky, som var rådgiver for Bush senior da han satt ved makten i USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kommisjonen etterlyser en ny global agenda for helseforbedringer og rettferdig fordeling av helse. Rettferdig fordeling av helse må være et grunnleggende mål for alle helse- og utviklingsreformer. Like muligheter til å oppnå god helse er et mål i seg selv. Men god folkehelse er også en avgjørende investeringsfaktor for økonomisk velstand og velferdsutvikling. Tre overordnede anbefalinger trekkes fram:

Bedre levekår er nødvendig. De sosiale og materielle betingelser for menneskers fødsel, oppvekst, yrkesliv og alderdom må sikres. Dette betyr å legge til rette for gode muligheter for læring og fysisk, sosial og følelsesmessig utvikling i oppvekst og skole. Det handler om innsats for et inkluderende arbeidsliv og godt arbeidsmiljø. Og det handler om sosiale velferdstiltak som omfordeling og inntektssikring gjennom livsløpet. Kommisjonen understreker betydningen av et helsesystem som gir like rettigheter for alle til helsetjenester uavhengig av kjønn, geografi, etnisk bakgrunn og betalingsevne.

Jevnere fordeling av makt. Kommisjonen etterlyser tiltak som kan motvirke den ujevne globale fordelingen av makt, penger og ressurser, og nødvendige endringer i de globale, nasjonale og lokale strukturer som opprettholder den ulike fordelingen.

Mer kunnskap og oversikt må til. Kommisjonen mener vi må øke kunnskapen blant helsepersonell, byråkrater, politikere og befolkningen for øvrig om sosiale faktorer som bestemmer helsen. Iverksatte tiltak bør evalueres og handling må bygges på kunnskap. Verden trenger blant annet global, nasjonal og lokal overvåkning av helseforskjeller.

Forskere fra alle verdensdeler har kommet med bidrag til kommisjonens arbeid. En gruppe nordiske forskere har gjennom tre år sammenstilt og analysert folkehelsen i de nordiske velferdsstatene. Et hovedfunn er at universelle velferdsordninger, spesielt de som innebærer omfordeling av inntekt, har positive helsekonsekvenser. Ved å sammenlikne mange OECD-land finner de nordiske forskerne at universelle og sjenerøse velferdsordninger gir lavere grad av fattigdom, bedre helse og lavere dødelighet i befolkningen generelt, blant barn og eldre spesielt. De mindre privilegerte lever lenger i Norge og Sverige enn i de fleste andre land. Forskerne konkluderer derfor med at vi ikke bekjemper fattigdom ved utelukkende å fokusere på de gruppene som trenger det mest. De brede velferdsordningene kan faktisk være mer treffsikre overfor sårbare grupper i befolkningen enn tiltak som er skreddersydd slike grupper. Erfaringen fra den nordiske velferdsmodellen spiller en viktig rolle i kommisjonens anbefalinger.

Like fullt står vi i Norge fortsatt overfor store utfordringer i arbeidet for å skape sosiale forhold som gir like muligheter for god helse. Gode oppvekstvilkår, like muligheter til læring og mestring i skolen, inntektssikring, bekjempelse av økende økonomiske forskjeller, et inkluderende arbeidsliv og et godt arbeidsmiljø for alle er avgjørende investeringsfaktorer for god og rettferdig folkehelse også her. Oppmerksomhet mot de sosiale faktorene som påvirker helse i Norge er en forutsetning for at vi kan bli en troverdig og aktiv partner for rettferdig fordeling av helse globalt.

Verdens helseorganisasjons konstitusjon slår fast at det er en grunnleggende menneskerettighet for alle å oppnå sitt helsepotensial. Helt siden FNs deklarasjon om menneskerettigheter i 1948 har det vært bred enighet om dette internasjonalt. Sommeren 2008 slo de europeiske landene – på tvers av politiske styresett – fast at de har et felles ansvar for å fremme verdier som solidaritet, rettferdighet og deltakelse i utviklingen av helsesystemer for å bedre folkehelsen. Det europeiske charteret om helsesystemer legger vekt på at alle sektorer må ta ansvar for de sosiale, miljømessige og økonomiske faktorer som påvirker helse.

Som fagorgan for politikerne skal ikke Helsedirektoratet angi politiske løsninger. Ei heller skal vi tvinge andre samfunnssektorer til å sette helse som et overordnet mål for deres arbeid. Men vi har et faglig ansvar for å påpeke forhold – uansett sektor – som påvirker helse og fordeling av helse i befolkningen. Kommisjonen om sosiale helsedeterminanter kommer med et alvorlig budskap. Vi har et ansvar for å følge opp utfordringene.

Kommisjonen etterlyser en global bevegelse for å oppnå rettferdig fordeling av helse. Norge må være en aktiv partner i denne bevegelsen. Helseforskjellene i verden kan utjevnes i løpet av en generasjon, slår kommisjonen fast. Rettferdig sosial fordeling redder liv. Kunnskapen er tilgjengelig. Tiden er inne for å gjøre noe med det.

•Bjørn-Inge Larsen er direktør i Helsedirektoratet og styreleder i WHO-Europa.