Rettferdighet for Kambodsja?

DET ER UFATTELIG. Tretti år etter at Røde Khmer grep makten i Kambodsja og startet et av historiens store blodbad, går drapsmennene rundt og smiler. Noen bor i fine villaer omgitt av palmer og bougainvillea. «Jeg har aldri felt så mye som en tåre, og jeg har ikke sovet dårlig en eneste natt,» sa Nuon Chea, en av Pol Pots håndlangere, for tre år siden.

Hvorfor sover han så godt?

Da Det tredje rike raknet i 1945, ble de største forbryterne stilt for retten og dømt til døden. Rettssaken i Nürnberg åpnet 20. november 1945 og ble avsluttet 1. oktober 1946. Drapsmennene på Balkan må svare for seg i Haag. Men kambodsjanerne - et av Asias fattigste folk - fortsetter å vente på rettferdighet, og mens tiden går, begynner Røde Khmers toppledere å falle fra av naturlige årsaker. Pol Pot, den allmektige «Bror nummer én», sovnet inn i 1998. «La oss grave et stort hull og begrave fortiden,» sa statsminister Hun Sen da han mottok dødsbudskapet.

Hvorfor sa han det? Muligens fordi han selv har en fortid i Røde Khmer.

17. APRIL 1975. Datoen har brent seg inn hukommelsen til millioner av mennesker. I grålysningen, akkompagnert av kanoner og mitraljøser, rykket tusenvis av svartkledde unge menn inn i hovedstaden Phnom Penh. Mange av dem kunne ikke lese og skrive, men det gjorde ikke noe: De ville frigjøre landet og gi det en ny start. En ny tidsregning ble innført, og nasjonalbanken ble sprengt i luften. Som en forsmak på den forestående revolusjonen kommanderte de alle byens innbyggere, selv nyopererte pasienter, ut på landsbygda. Fort! Uten forberedelser, uten plan.

De neste dagene slepte et langt lidelsens tog, to millioner mennesker, seg ut av byen mot ukjent mål. Så begynte drapene. Revolusjonens fiender, virkelige som innbilte, måtte ryddes av veien. Blodbadet varte i tre år, åtte måneder og tyve dager. Da rykket 150 000 vietnamesiske soldater inn og jaget Røde Khmer tilbake til jungelen. Langsomt - delvis ved hjelp av spade - kom sannheten for en dag: I små og store graver over hele landet lå hundretusener av ofre. Mange var hakket til døde, andre var drept med et nakkeskudd, mens atter andre hadde bukket under av sykdom og sult. I dag mener ekspertene at Pol Pots blodige eksperiment kostet 1,7 millioner menneskeliv. Slikt burde kvalifisere til et rettsoppgjør. Men i Phnom Penh er retten ennå ikke satt.

«JEG ER IKKE FRI!» ropte Youk Chhang, lederen for Det kambodsjanske dokumentasjonssenteret i Phnom Penh, da jeg møtte ham i fjor høst. «Så lenge drapsmennene får vandre fritt iblant oss, føler jeg meg uvel, utrygg og innestengt. Bare ved å gi dem den straff de fortjener, kan vi sette strek over fortiden og begynne et nytt liv.» Han satt bak en fjellkjede av papirer, 200 000 sider mettet av overgrep, tortur og død.

Få kambodsjanere har ivret mer for et rettsoppgjør enn Youk Chhang. Og nå synes målet innen rekkevidde. I forrige måned lovte flere av FNs medlemsland, anført av Japan, å bidra med mesteparten av finansieringen av rettssaken, som er beregnet å koste nær 57 millioner dollar. Norge stiller opp med en million dollar. Nå mangler bare fire og en halv millioner - en fillesum - men FNs generalsekretær Kofi Annan sier han har god tro på at restbeløpet skal komme.

Veien til rettslokalet i Phnom Penh har vært en eneste lang motbakke. Da Røde Khmer falt i 1979, gikk geriljaen i koalisjon med to andre partnere for å drive vietnameserne ut. USA og flere andre vestlige land bidro med diplomatisk anerkjennelse, våpen og verbal støtte - i praksis en fredning av Pol Pot og hans menn. Spesielt USA følte trang til å hevne seg på regimet i Hanoi etter det forsmedelige nederlaget i Vietnam.

DERMED FORTSATTE blodlatingen i ytterligere ti år, inntil vietnameserne frivillig trakk seg ut i 1989. Fire år senere gikk kambodsjanerne til valgurnene under oppsyn av FN. På det tidspunkt hadde Røde Khmer mistet mye av sin kraft, og Pol Pot fant det klokest å boikotte valget. Nye ledere overtok, men først i 2001 klarte de folkevalgte å vedta en lov om å stille Røde Khmers fremste menn for retten. Lovgiverne ba om internasjonal hjelp, og i 2003 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon (57/228B) som knesatte prinsippene for rettsoppgjøret. Domstolen skulle ha både kambodsjanske og utenlandske medlemmer, maksimumsstraffen ble satt til livsvarig fengsel, og saken skulle avsluttes innen tre år.

I beste fall blir retten satt i løpet av året. Men hvem skal tiltales?

FORELØPIG SITTER bare to av Røde Khmers sentrale aktører i fengsel. Den ene, general Ta Mok, var medlem av den lille kjernen som styrte Kambodsja fra 1975 til 1979. Etter Vietnams invasjon ledet han, sammen med Pol Pot, den militære motstandskampen fra geriljaens baser vest og nordvest i landet. Han gikk for å være usedvanlig brutal, og i motsetning til flere andre Røde Khmer-ledere avslo han ethvert tilbud om overgivelse og amnesti.

Den andre, Kaing Khek Iev, var direktør for S-21, regimets beryktede torturkammer i Phnom Penh. Under dekknavnet «Duch» ledet han arbeidet med å forhøre, torturere og - i siste instans - henrette fangene. Minst 15 000 fanger endte sine dager i dette fengselet eller i de tilhørende massegravene utenfor byen. Bare syv overlevde. «Duch» klarte å flykte bare timer før vietnameserne kom. I mange år levde han et anonymt liv, inntil han i 1997 dukket opp som «personlig kristen» og tryglet om både Guds og menneskers nåde.

Ytterligere tre personer må regnes som opplagte kandidater: «Bror nummer to», Nuon Chea (78), «Bror nummer tre», Ieng Sary (76) og «Bror nummer fem», Khieu Samphan (76). Førstnevnte bor i den lille byen Pailin, nær grensen til Thailand, og det samme gjør Khieu Samphan. Ieng Sary nyter livet i sin villa i Phnom Penh, og proletarisk som han er, har han også skaffet seg en fasjonabel bolig i Bangkok. Da han overga seg i 1996, ble han innvilget amnesti - en avtale som i disse dager volder tribunalets juridiske eksperter atskillig holdebry.

BEVISMATERIALET MOT Røde Khmers fremste menn synes overveldende. Forskere ved Yale-universitetet i USA og flere australske institusjoner har i årevis gravd seg ned i revolusjonens etterlatenskaper. Som en av dem sier: «Problemet er ikke bevisene, men omfanget av dem - de 200 000 sider, alle skrevet på khmer.» Når retten med sine kambodsjanske og utenlandske medlemmer trer sammen, kan både språk, jus og kulturforskjeller bli en kilde til konflikt.

Den innfløkte politiske situasjon i Kambodsja kan vise seg å bli et annet stort problem. Flere av dagens ledere, sivile som militære, har bakgrunn i Røde Khmer. Før han skiftet side i 1978, var statsminister Hun Sen militær kommandant i landets østlige del. Trolig er han lite tjent med at det graves altfor dypt i fortiden. Og likevel: Noe er muligens bedre enn ingenting, og flere sjanser kommer ikke.