Rettferdighet og forsoning

Krigsforbryterdomstolen i Haag har siden 1993 brukt nesten 500 millioner dollar for å reise offentlig tiltale mot 99 personer.

De siste begivenhetene i Beograd har gitt grunn til optimisme. Debatten som nå pågår i den vestlige verden, dreier seg om Milosevic bør dømmes i Serbia eller umiddelbart utleveres til krigsforbryterdomstolen i Haag. Talspersoner for krigsforbrytertribunalet i Haag mener at en rettssak i Haag vil gi mest rettferdighet til ofrene og viser til at domstolen står over de nasjonale domstolene. Men foreløpig har det ikke vært noen debatt om hva rettferdighet er eller hva slags rettferdighet domstolen i Haag kan levere.

Det er minst to måter å forstå rettferdighet på. Den ene måten har fokus på fortiden og det som har skjedd. Den søker å straffe mennesker som er skyldige i lovovertredelser, deriblant overgrep eller brudd på menneskerettighetene. Hvis noen blir dømt til en fengselsstraff, sier man ofte at det har skjedd rettferdighet. Men på hvilken måte? Hensiktene med straffeutøvelsen er gode. Det kan være en måte for folk å stilles til ansvar på for det de har gjort. Det begrunnes ofte med at det har en allmennpreventiv effekt i forhold til mulige framtidige lovovertredere. Noen ganger kan det rett og slett være nødvendig å beskytte samfunnet rent fysisk fra mennesker som utgjør en trussel for andre mennesker. Denne fortids- og straffeorienterte måten å forstå rettferdighet på tar lite hensyn til behovene til ofrene eller familiene til ofrene. Den eneste tilfredsstillelsen de får er muligens å få vite hva som har skjedd og se at utøveren får en straff. Men ofte føler ofre at straffen ikke er nok. Ingenting kan erstatte et menneske som var kjært, og ingen straff er stor nok til å gi tilfredsstillelse. Ønsket om revansj er av en slik art at det aldri blir tilfredsstilt.

Den andre måten å forstå rettferdighet på er framtidsrettet. I denne forståelsen er ikke rettferdighet noe som har å gjøre med å betale en pris for noe som er blitt gjort. Isteden handler rettferdighet her om gjenopprettelse av riktige forhold mellom mennesker. Det kan være forhold av økonomisk eller sosial art eller rent mellommenneskelige forhold som har å gjøre med det å helbrede de sårene som er skapt hos ofre og deres familier og å muliggjøre en felles framtid.

Når det er snakk om et enkelt mord eller en enkel voldtekt, kan en straffeprosess være adekvat. Det bringer ikke de døde tilbake, og det kan ikke reversere det som har blitt gjort. Men det er et slags oppgjør. Og vi er blitt vant til å leve med at slik er det. Men når overgrep har skjedd i et slikt omfang som det som har skjedd på Balkan de siste ti årene, da er det ikke sikkert at disse rettsbaserte prosessene er tilstrekkelige. Hvis Milosevic utleveres til domstolen i Haag, hva vil dette bety for de mange ofrene eller etterlatte etter grusomhetene som han er ansvarlig for? En slik rettssak vil antakelig få begrenset dekning i mediene på Balkan. Talspersoner fra domstolen påstår at vi vil få klarlagt en gang for alle hva som skjedde. Muligens vil det få andre totalitære ledere til å tenke seg om to ganger før de bruker metoder som folkemord, massevoldtekt osv. Men dette er tvilsomt. Den dag i dag tyder mye på at Milosevic er overbevist om at han bare har handlet til serbernes beste, og at det nå kun er politiske fiender som står bak krigsforbryterprosessen og arrestasjonen hans.

Krigsforbryterdomstolen i Haag har siden 1993 brukt nesten 500 millioner dollar for å reise offentlig tiltale mot 99 personer. Av disse har mindre enn ti stykker til nå blitt funnet skyldig. I tillegg er det flere saker som er anket og flere som forberedes. En av de dømte ble overført til soning i Norge. Spør man vanlige mennesker i Kroatia, Bosnia eller Serbia om prosessene i Haag, vet de fleste veldig lite om hva som foregår der. Det er derfor nødvendig å stille en del grunnleggende spørsmål ved hele denne prosessen. På hvilken måte representerer arbeidet til krigsforbryterdomstolen i Haag rettferdighet? På hvilken måte vil en rettssak i Haag bidra til å skape forsoning og en felles framtid for menneskene på Balkan? Er det å sitte i et norsk fengsel adekvat straff for å ha deltatt i etnisk rensing? Hvis ikke, hva er så alternativet?

I Sør-Afrika har man valgt en annen måte å gjøre opp på etter en vond fortid med menneskerettighetsbrudd og systematiske overgrep i stor skala og over lang tid. Mandela, Tutu og de andre lederne i det nye Sør-Afrika ville skape en prosess som både skulle søke å gi rettferdighet, men også ha mulighet til å transformere en hel nasjon og med en felles bevissthet om fortiden gjøre det mulig å gå inn i en felles framtid bygget på forsoning.

Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon ga dem som hadde begått politisk motiverte overgrep mulighet til å få amnesti dersom de fortalte den hele og fulle sannheten om hva de hadde gjort. Men dette skulle foregå i full offentlighet, på TV foran hele nasjonen og ofte foran familiene til ofrene. Familiene skulle ha mulighet til å stille overgriperne spørsmål. Tanken var at hvis alle disse sannhetene ble hørt offentlig, ville det bidra til å transformere samfunnet og det ville åpne opp muligheten for tilgivelse og kanskje til og med forsoning. I det minste ville alle sørafrikanere måtte bli konfrontert med det som hadde skjedd under apartheidregimet, og en slags ny kollektiv bevissthet ville dermed kunne bygges opp. I stedet for å skape et splittet samfunn med hevn og tildekkelse. Sannhets- og forsoningskommisjonen bygget sitt arbeid på en mer avansert forståelse av sannhet enn den som krigsforbryterdomstolen i Haag har mulighet til.

Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika skjelnet mellom fire typer sannhet. Den første var den kriminologiske sannheten (forensic truth). Det er den sannheten som blir bevist i en rettssak. X antall lik ble funnet i en massegrav Y. Dødsårsaken var kvelning. På 16. juli befant Z seg på følgende adresse. Den andre type sannhet er den narrative sannheten. Jeg har min historie, og du har din historie - som vi kan fortelle hverandre om. Det har med måten jeg forstår det som har skjedd på. Ikke bare at noe skjedde, men hvorfor jeg tror at det skjedde. Hvordan jeg opplevde det at min datter ble drept. Eller din forståelse av hvorfor du gjorde det du gjorde. Den tredje typen er den sosiale eller dialogiske sannheten. Det er den sannheten som vi skaper hvis vi går inn i dialog med hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis enighet om fakta eller årsaker, men det kan innebære forståelse for den andre. Den siste typen er en helbredende eller gjenopprettende (engelsk: restorative) sannhet. Dette henger sammen med hvordan sannheten brukes. Alle disse typer sannhet er kjent for dem som har erfaring med mekling som konflikthåndteringsprosess. I Sør-Afrika kunne sannheten være befriende eller helbredende fordi en hel nasjon i offentlighet søkte forsoning og en felles framtid. I de tilfeller hvor noen ikke ville stå fram og fortelle sannheten, risikerer de straffeforfølgelse i en vanlig rettsprosess. Sannhets- og forsoningskommisjonen utgjør da en kombinasjon av juridiske og rettighetsbaserte løsninger og interessebaserte løsninger.

Nå må det sies at i noen tilfeller ble det lagt til rette for tilgivelse. I andre tilfeller var tilgivelse og forsoning ikke mulig. Men som forskningslederen for kommisjonen uttalte: hva er alternativet? Mye gjenstår i Sør-Afrika, ikke minst å skape sosial og økonomisk rettferdighet, men et grunnlag er lagt.

I beste fall vil en rettssak i Haag gi oss det første nivå av sannhet, den kriminologiske sannheten. Krigsforbryterdomstolen i Haag har absolutt sin plass, og på en viktig måte utgjør den et framskritt i forhold til å skape en verden hvor folkemord og krigsforbrytelser ikke skjer. Men domstolen er ikke komplett. Kanskje burde domstolen ha muligheten til å tilby sannhets- og forsoningsprosesser som et tillegg til de rene juridiske prosessene? Kostunica har foreslått en sannhetskommisjon i Jugoslavia. Hvor står det internasjonale samfunnet i forhold til dette forslaget?