MIGRASJON: UNE-direktør Ingunn-Sofie Aursnes skrev om rettferdighet i en kronikk 30. juni. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix 
MIGRASJON: UNE-direktør Ingunn-Sofie Aursnes skrev om rettferdighet i en kronikk 30. juni. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix Vis mer

Rettferdighet og hykleri i innvandringsdebatten

Samfunnets ressurser er ikke uendelige. Hvem sine hensyn skal en regne med ved ressursfordeling?

Meninger

Ingunn-Sofie Aursnes, direktør i UNE, skriver i Dagbladet 30. juni: «Norsk innvandringspolitikk, europeisk innvandringspolitikk, den globale migrasjonen, ingenting av dette vil noen gang kunne fortjene betegnelsen rettferdig.» Aursnes er opptatt av at ordet rettferdighet ikke lenger kan beskrive det som skjer i migrasjonsfeltet. For, som hun sier: hva er rettferdig for hvem?

Ja, for hvem? John Rawls' teori om rettferdighet har hatt stor gjennomslagskraft fordi den handler om fordeling av goder. «Maksimin-prinsippet» innebærer at den som har minst, må få mest, og ligger bak de prosedyrer som brukes for å fordele goder i et samfunn som Norge, eksempelvis nødhjelp, hjelp til boligutgifter etc. Vennskap, kjennskap og etnisk bakgrunn skal ikke være relevant.

Tap av tro på «rettferdighet» er svært uheldig, så vi må ha eksplisitte og transparente rettferdighetskriterier. Dette bør synliggjøres i en tid med store flyktningestrømmer til landet. Samfunnets ressurser er ikke uendelige. Hvem sine hensyn skal en regne med ved ressursfordeling?

Det er tre interessegrupper i feltet: nålevende etnisk norske og den fremtidige generasjon, innvandrere som allerede bor i Norge og deres etterkommere, de som står utenfor og vil inn i landet. En etnisk nordmann vil kanskje ikke synes det er rettferdig at innvandrere som har minst skal få mest. Det kan oppleves som urettferdig hvis norske ungdommer skulle få mindre støtte enn nykommerne, ettersom deres foreldre og besteforeldre gjennom år har betalt skatt og utviklet velferdsstaten. Innvandrere som allerede bor her, kan synes det er rettferdig at de løftes opp på gjennomsnittlige nordmenns nivå. De som rømmer fra krig, vold eller fattigdom kan anse det urettferdig å bli nektet beskyttelse i Norge. Det kan bli strid om velferden mellom disse gruppene. Vi har moral og prinsipper på ulike nivåer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På det statlige nivå kreves det at hjelpere er rasjonelle, byråkratiske og handler rettferdig. De må ikke la seg styre av følelsene. På det private nivå er det nettopp følelser som blir viktig og danner grunnlag for det ansvaret en tar på seg, og den rettferdighet en yter. Det finnes personer som har stor ansvarsfølelse og tar omsorg for flyktninger og innvandrere, gir bort klær og mat, tar dem med hjem, støtter dem som er i krise og betaler selv kostnadene ved sin godhet.

Hudfarge er ikke viktig. Men så er det pratmakerne som snakker moral uten å være moralske, snakker om rettferdighet uten å være rettferdige, snakker om statens ansvar, eksternaliserer eget ansvar til velferdsstaten og setter stigmatiserende merkelapper på personer de er uenige med. De vil gjerne ta imot mange flyktninger fordi de ikke skal betale kostnadene selv. Det er kanskje disse menneskene Terje Tvedt tenkte på da han relaterer fenomenet «godhetstyranniet» til det å bruke godhet som en hersketeknikk, for å fremme eget omdømme.

«Godhet er kun ekte hvis man selv betaler dens pris», sier filosofen Kai Sørlander. Det betyr at det finnes moralske gratispassasjerer som profitterer på å snakke godt, men overfører kostnadene til andre. Innvandrere og flyktninger er ikke del av ens liv. En må imidlertid ikke ugyldiggjøre de som har medfølelse og tar ansvar i innvandringsfeltet ved å sette godhetstyranni-stempel på dem. Da blir det et mindre humant samfunn.

Men hvorfor er rettferdighet viktig? Urettferdighet har alltid vært drivende for konflikt, og den økende polarisering mellom pro- og anti-migranter er drevet av følelser av urettferdighet. Alvorlige konsekvenser kan være rasisme, radikalisering og vold. Det trengs en balanse mellom å ta vare på egne innbyggere og å ta vare på andre. Det kan oppleves som urettferdig av dem som selv er arbeidsledige når politikere lover arbeid og trygd til nyankomne flyktninger.

Bekymring om urettferdighet må ikke ugyldiggjøres. Myndighetene må ta hensyn til alle gruppers bekymring og se realiteten bak ordene, slik Aursnes hevder, og ikke skape falske forestillinger om virkeligheten. Rettferdighet er et viktig ord i en rettsstat, og for vår personlige moral. Om en ugyldiggjør ordet, usynliggjør kriteriene eller mister tro på at rettferdighet kan oppnås, ville det være en katastrofe.