Rettighetsforkjemperen

Med «Rettferd for de handicappede» ble Arne Skouen et velformulert og viktig talerør for personer med alvorlige funksjonshemninger.

Arne Skouen var en velkjent journalist, motstandsmann, forfatter og filmskaper da han i 1966 utga boka «Rettferd for de handicappede». De tre siste filmene før bokutgivelsen var en trilogi om barn med ulike problemer; «Om Tilla» (1963), «Vaktpostene» (1965) og «Reisen til havet» (1966).

De var problemorienterte og avspeilet Skouens innlevelse og solidaritet, men uttrykksformen har intet til felles med den harmdirrende pågåenheten som preger pamfletten på knapt 70 sider. Allerede i innledningen raljerer han med påstanden om at Norge var på vei til å bli et klasseløst samfunn.

SKOUEN HAR

ikke den tradisjonelle sosiale klassedelingen i tankene. Han fastslår at mens de fleste hadde fått det bedre i etterkrigstida, hadde personer med alvorlige funksjonshemninger ikke bare stått på stedet hvil, men også sakket etter. De levde i uverdige institusjoner, om de i det hele tatt fikk et offentlig tilbud.

Boka avsluttes med et opprop om å gi sin støtte til Aksjonen Rettferd for de handicappede, undertegnet av velkjente personer som blant annet hadde til felles at de hadde et funksjonshemmet barn. Undertittelen til pamfletten er da også: «Et foreldresynspunkt på velferdsstat og samfunnsmoral.»

BOKA KOM

ikke overraskende på samtida. Det var startet ulike foreldreforeninger for å ivareta tilbudene til «sine», og det var et gryende foreldreopprør der Skouen ble det fremste - og mest velformulerte - talerøret. Først skjedde dette ved avisreportasjer fra institusjonsvirkeligheten. I juni 1965 publiserte Skouen så tre kritiske artikler i Dagbladet under samletittelen «De som faller utenfor - og de som svikter dem». Artiklene ble etterfulgt av et åpent foredrag i Universitetets aula.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka oppsummerer og spissformulerer synspunkter som allerede var kommet til uttrykk. Den siste av de tre Dagbladet-artiklene utfordret de nærmeste: «Vi, de nærmeste, er så mange, og vi representerer så mangt og meget i samfunnet, at vi burde makte å flytte et par berg om vi samlet kreftene!»

Skouen lot også en rekke foreldre komme til orde i boka ved å referere brev fra vanskelige livssituasjoner og uverdige tilbud. Men han utfordret også de funksjonshemmete selv til å ta initiativ og utvide eget perspektiv: «Tenk om de vanføre slo et slag for de evneveikes undervisning mens epileptikerne gikk i bresjen for de åndssvake! Tenk om revmatikerne sa et kraftig ord om de psykotiske barnas skjebne mens de døve gikk i leding for thaliomide-ofrene!»

BOKA OG OPPROPET

om Aksjonen førte blant annet fram mot stiftelsen av Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede (NFPU) i 1967, i dag Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Foreldrene til personer med psykisk utviklingshemming (begrepet erstattet det belastede «åndssvake») sto fram med ny selvtillit. Signalene ble fanget opp i Stortingsmelding nr. 88 (1966-67) Funksjonshemmede i samfunnet. Her oppstilles for første gang «normalisering» som mål for den norske omsorgen.

Rettighetsforkjemperen

«RETTFERD FOR

de handicappede» framstår i dag som en pamflett. Med utgangspunkt i enkelte fakta angriper Skouen myndighetene for at de tillater institusjonsomsorg i nedslitte og uhensiktsmessige lokaler, tidligere benyttet som tuberkuloseheimer, skolehjem for vanskelig barn mv. I boka rettes sterk kritikk mot Foldin verneskole (tidligere Bastø skolehjem, nå Bastøy fengsel) for helt å mangle skole- og behandlingstilbud.

Institusjonskritikken ble forsterket i et «Åpen post»-program i fjernsynet hvor Skouen sammenliknet Ekne spesialskole med en konsentrasjonsleir. Fordi denne skolen faktisk hadde vært konsentrasjonsleir under krigen, førte dette til sterke reaksjoner og utløste en heftig debatt om spesialskolenes og ikke minst om institusjonenes framtid. I dag er skolebygningen omgjort til Falstadsenteret, et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter.

FALSTADSENTERETS mørke bygningshistorie som spesialskole holdes likevel skjult. Ikke ett ord om bygningens skolehistorie, verken fra før krigen (bygningene var for slemme barn og kunne nesten uten ombygninger gjøres til straffeanstalt) eller fra etterkrigstida, er å finne på senterets hjemmesider (http://falstadsenteret.no).

Falstad Opdragelseanstalt ble grunnlagt på gården Ekne i Levanger i 1895, og ble seinere kalt Ekne spesialskole. Så å si uten forandringer kunne den tas i bruk som fangeleir, for deretter igjen å bli spesialskole fram til 1992, hvor bygningene til slutt huset et pedagogisk kompetansesenter.

De fire krigsåra - med drapene av om lag 220 fanger i Falstadskogen, og med et fokus på krigens folkerett og grunnleggende menneskerettigheter - er «alt» som skal ivaretas av den interessante bygningshistorien med nær 100 års spesialskolehistorie. Mon tro hva motstandsmannen Arne Skouen ville ment om denne fortsatte usynliggjøringen av samfunnets tidligere behandling av avvikende barn og unge, ikke minst i et menneskerettsperspektiv.

SKOUEN VAR

heller ikke imponert over ledelsen av helsevesenet her i landet, der Åndssvakeomsorgen, fra 1970 Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU), var plassert. Han var blant de få radikalere som kritiserte ikonet Karl Evang. I memoarene skriver han blant annet: «Det jeg hadde beundret hos ham, lot seg ikke mobilisere i kamp for psykisk utviklingshemmede. Hans skremmende effektivitet hadde bare utålmodighet til overs for individer som ikke kunne holde følge.»

Institusjonskritikken førte til kvalitetsheving innen det etablerte HVPU. Kravet om bedre boforhold, mer privatliv og høyere livskvalitet førte både til mindre enheter og økt vekt på pedagogisk og arbeidsmessig tilnærming.

Men selve institusjonskritikken var så grunnleggende og prinsipiell at med HVPU-reformen forsvant alle institusjoner for personer med utviklingshemming, enten dette var et gode for den enkelte eller ikke. Deres behov skal i dag ivaretas gjennom lokalsamfunnets alminnelige tjenester. Denne utviklingen ville vært utenkelig uten initiativene og kritikken som kulminerte med «Rettferd for de handicappede».

HARMDIRRENDE: Arne Skouens «Rettferd for de handicappede» er preget av harmdirrende pågåenhet, skriver Aslak Syse. Boka er liten av omfang, men fikk stor innflytelse. Foto: TOM MARTINSEN
HARMDIRRENDE: Arne Skouens «Rettferd for de handicappede» er preget av harmdirrende pågåenhet, skriver Aslak Syse. Boka er liten av omfang, men fikk stor innflytelse. Foto: TOM MARTINSEN Vis mer

Aslak Syse er professor i juss på Universitetet i Oslo. I 1980-åra var han overlege i HVPU i Finnmark.