RETTIGHETSBESTEMMELSE: Når spørsmålet om Grunnlovens § 112 er en rettighetsbestemmelse av menneskerettslig karakter ble et sentralt tema under tingrettssaken, skyldes dette en uholdbar og vidløftig argumentasjon fra regjeringsadvokat Fredrik Sejersted (t.v.), skriver artikkelforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
RETTIGHETSBESTEMMELSE: Når spørsmålet om Grunnlovens § 112 er en rettighetsbestemmelse av menneskerettslig karakter ble et sentralt tema under tingrettssaken, skyldes dette en uholdbar og vidløftig argumentasjon fra regjeringsadvokat Fredrik Sejersted (t.v.), skriver artikkelforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Klimarettssaken

Rettmessig klimasøksmål

Enkelte medier burde spandere på seg en gjennomgang av hvordan de dekket en av århundrets viktigste rettssaker.

Meninger

Oslo tingretts dom av 4. januar 2018 i miljøorganisasjonenes søksmål mot Staten har vært flittig kommentert i landets medier. Riksmedier som Aftenposten, VG og Klassekampen synes nå – motstrebende – å erkjenne på lederplass at Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse, en menneskerett, som vil kunne påberopes av den enkelte borger for våre domstoler. Dette mente de ikke tidligere. Da hørte klimaspørsmålene ifølge disse utelukkende til den politiske sfære, der rettsapparatet ikke har noen plass.

ADVOKAT: Pål W. Lorentzen.
ADVOKAT: Pål W. Lorentzen. Vis mer

Nå er melodien annerledes: At Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse er vel og bra, men miljøorganisasjonene bør slå seg til ro med Oslo tingretts dom og frafalle anke – dels fordi dommen er «grundig», og dels fordi man bør akseptere at klima og miljøspørsmål finner sin løsning i politiske organer.

La det for det første være klart at det siden 2014 overhodet ikke har vært tvilsomt at Grunnlovens § 112 er en rettighetsbestemmelse av menneskerettslig karakter. Når spørsmålet likevel ble et sentralt tema under tingrettssaken, skyldes dette en uholdbar og vidløftig argumentasjon fra regjeringsadvokaten. Jeg mener han her har opptrådt kritikkverdig og illojalt mot stortinget som grunnlovsgiver. Hans opptreden i retten var for øvrig en sjelden oppvisning i verbale hersketeknikker.

Tingrettens tolkning av § 112 som en rettighetsbestemmelse av menneskerettslig karakter, burde derfor ikke ha kommet som en overraskelse for de nevnte medier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Desto gladere synes man der å være for resultatet: Frifinnelse for Staten. Omfavnelsen av tingrettens resultat er blottet for kritisk analyse. Det er urovekkende. Sjefredaktørene burde spandere på seg og redaksjonene en gjennomgang av om de har oppfylt sitt samfunnsoppdrag i forbindelse med en av århundrets viktigste rettssaker. Man kunne blant annet reflektere over følgende:

1. Når Stortinget som grunnlovsgiver har etablert § 112 som en sentral konstitusjonell rettighet av menneskerettslig karakter på miljørettens område – hvilke forsøk har Oslo tingrett gjort for å gjøre bestemmelsen effektiv?

Prøvningsintensitet er her et kjernespørsmål, slik det er i alle grunnlovs- og menneskerettighetsspørsmål. Oslo tingretts slappe og prinsippløse tilnærming til dette sentrale rettsanvendelsesspørsmål burde ha påkalt undring. Og hva med praktiseringen av miljørettens «føre-var-prinsipp»?

2. Oslo tingrett har foretatt et hovedgrep for å komme fram til sitt resultat: Den ekskluderer utslipp og klimaskader fra norsk produsert olje og gass utenfor Norges grenser. Dermed går Staten fri.

Dette grepet kan best karakteriseres som et kunstgrep. Hvorfor tas det i bruk? Hva er begrunnelsen? Det er lite forenlig med etablert juridisk tenkning. At olje og gass utløser CO₂-utslipp ved forbrenning, er en iboende egenskap som i hvert fall produsenten – og antagelig også produsentlandet – ikke uten videre kan fraskrive seg ansvaret for.

At man internasjonalt har valgt å måle utslippene i utslippslandene, endrer ikke dette. Statens argumentasjon minner om tobakksindustriens på 80- og 90-tallet, der man skjøv forbrukerens ansvar for eget forbruk foran seg. Det gikk ikke, som kjent.

Et naturlig utgangspunkt for anvendelsen av miljøbestemmelsen burde være den risiko for skade som knyttes til norsk eksport av olje og gass og den årsakssammenheng det er mellom produksjon/eksport av olje og gass, og framtidige utslipp og klimaskader.

§ 112 er som kjent en menneskerett som gjelder for «enhver». § 112 er ny og uprøvd av norske domstoler. Man burde kunne forvente at Oslo tingrett hadde vist en viss vilje til mental anstrengelse. Den synes å ha manglet, til glede for den norske stat.

3. En problemstilling som ikke er av prinsipielt rettslig karakter, men som vil høre hjemme i en bredere samfunnsmessig analyse, er den utsatte ansvarsposisjonen som norske oljeselskaper og den norske stat i dag har brakt seg i. De regioner/nasjoner som allerede er rammet av klimaendringene – og som overveier søksmål – vet at nasjonen Norge sitter på en fet bankkonto, opparbeidet gjennom mange års oljeeksport, vel vitende om skadevirkningene. Den sistnevnte erkjennelse vil trolig skjerpe lysten til å gjøre ansvar gjeldende.

I det hele framstår dagens oljepolitikk, som lederskribentene i Aftenposten, VG og Klassekampen åpenbart støtter, som kortsiktig og farlig, antakelig også ansvarsbetingende.

Klimasøksmålet må sees i lys av at olje- og gassnasjonen Norge – verdens 7. største – er en ikke uvesentlig bidragsyter til den klimakatastrofen som venter oss – og særlig våre etterkommere. Det sittende stortingsflertall velger å se bort fra dette, ved bruk av argumentasjon som egentlig er propaganda, utformet av oljeindustrien. Som det meste av propaganda, er også denne usann. Norsk olje og gass er eksempelvis ikke «særlig miljøvennlig».

Det er nærmest ufattelig at ikke medier som Aftenposten, VG og Klassekampen for lengst har gjennomskuet dette.

Under enhver omstendighet har det politiske mindretall som er representert ved miljøorganisasjonens søksmål en konstitusjonell rett til å få prøvd grunnlovsmessigheten av stortingsflertallets- og regjeringens vedtak. Denne gang gjelder det miljøet og framtida til våre etterkommere.

Neste gang kan det gjelde andre sentrale politiske spørsmål, for eksempel ytringsfriheten. Ville dere vært imot det også – Aftenposten, VG og Klassekampen?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook