Rettsmedisinens muligheter

Rettsmedisinere er viktige aktører i en rettsstat. Vanskelige medisinske og biologiske spørsmål må belyses på forståelig norsk for fagdommer og jury. Liland-saken og tilsvarende saker har satt spørsmålet om kvaliteten av rettsmedisinsk sakkyndighet på dagsorden. I motsetning til flertallet av europeiske land har Norge ingen systematisk utdannelse i rettsmedisin.

Moderne rettsmedisin dateres tilbake til 1669 da Schreuer publiserte lungeflyteprøven: Dersom et spedbarn hadde levet etter fødselen, fløt lungene i vann. Var barnet dødfødt, slik at barnet ikke hadde rukket å trekke pusten, sank lungene. Utfallet av lungeflyteprøven kunne bety liv eller død for kvinner med et nyfødt, dødt barn. På andre halvdel av 1800-tallet ble rettsmedisinen påvirket av de nye vitenskapelige fremskritt innen patologisk anatomi, toksikologi og psykiatri. Kampen mot giftmorderne brakte rettsmedisinen i forskningsfront innen toksikologi og kjemi. Etter at Jeffreys lanserte genetiske fingeravtrykk i 1985, har rettsmedisinske problemstillinger fått stor betydning for utviklingen av moderne DNA-teknologi. I noen land kan utfallet av en DNA-test bety liv eller død slik som utfallet av lungeflyteprøven i tidligere tider.

Det er flere rettsmedisinske disipliner (forensisk vitenskap) og til disse regnes rettspatologi, klinisk rettsmedisin, rettspsykiatri, rettstoksikologi, rettsgenetikk, rettsodontologi, rettsantropologi og kriminalteknikk.

Rettspatologi (obduksjoner for politiet) og klinisk rettsmedisin (undersøkelse av levende voldsofre for politiet) utgjør den klassiske rettsmedisin, og er i Sverige, Finland, Tyskland og mange andre EU/EØS-land en egen medisinsk spesialitet, på linje med patologi, kirurgi og indremedisin. Denne form for rettsmedisin har det vært undervist i ved Universitetet i Oslo helt siden starten i 1813. I 1938 ble Rettsmedisinsk institutt i Oslo opprettet. Fra 1991 har alle våre fire universiteter lærestoler i rettsmedisin. Menneskerettighetsspørsmål er en utfordring for den klassiske rettsmedisin; f.eks. undersøkelse av ofrene for den etniske rensingen i det tidligere Jugoslavia - både for å klarlegge dødsårsak og for å identifisere de omkomne.

Klinisk rettsmedisin, dvs. undersøkelse av skader på levende personer i rettens tjeneste, har fått stadig større betydning. Voldtektsmottaket i Oslo ble åpnet i 1986, og noe senere ble Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn etablert. I Norge utføres arbeidet i alt vesentlig av gynekologer, allmennpraktikere og barneleger. I Sverige, Finland, Danmark og mange andre land deltar heltids-rettsmedisinere i langt større grad enn hos oss. Feltet er vanskelig fordi det er avgjørende å skille mellom behandlerrollen og sakkyndigrollen. Rolleblanding ble et problem i den såkalte Bjugn-saken og kan representere en trussel for rettssikkerheten.

Rettspsykiatri beskjeftiger seg vesentlig med vurdering av tilregnelighet og med farlighetsvurderinger - dvs. uttalelser om hvorvidt det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Allerede i 1815 fikk norske medisinske professorer plikt til å vurdere om tiltalte i straffesaker hadde handlet i «villelse og raseri», og i vårt århundre har det vært flere berømte rettspsykiatere. I motsetning til Sverige har Norge ingen egen spesialitet i rettspsykiatri. Rettspsykiatrien kommer gjerne i fokus når en straffedømt sinnslidende begår drap.

Rettstoksikologi ble fra 1930 utført ved fysiologisk institutt i Oslo. Statens rettstoksikologiske institutt ble opprettet i 1969 og utfører promilleprøver i veitrafikksaker og et stort antall andre analyser av prøver fra levende og døde. Instituttets leger avgir erklæringer til retten i spørsmål om påvirkningsgrad av rusmidler og medikamenter.

Rettsgenetikk omfatter farskapssaker og undersøkelser av biologiske spor. I Norge foregår denne virksomheten i alt vesentlig ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Sammen med KRIPOS har instituttet ansvaret for det nyopprettede DNA-registeret for domfelte ved alvorlige forbrytelser mot liv og helbred. Myndighetene ønsker nå at rettsgenetiske metoder skal kunne benyttes ved familiegjenforeningssaker der innvandrerfamilier ønsker innreisetillatelse for nære slektninger. Moderne rettsgenetikks potensial ble tydelig demonstrert høsten 1996, da 140 omkomne fra et russisk fly som styrtet på Svalbard, ble identifisert ved hjelp av DNA-teknikk.

Rettsodontologi beskjeftiger seg vesentlig med identifisering av omkomne basert på undersøkelse av tennene. Slik identifisering spilte en viktig rolle under og etter krigen, blant annet ved identifiseringen av de henrettede fra Trandum-skogen. Rettstannleger kan også bidra i strafferetten; Fasting Torgersen ble i 1957 knyttet til drapsofferet på grunn av et bittmerke i brystet til den drepte.

Rettsantropologi er viktig i identifiseringssaker der spesialkunnskap om aldersforandringer og kjønnsspesifikke særtrekk ved knokler er nødvendig. Norge har en rettsantropolog.

Rettsmedisinsk sakkyndige har stor innflytelse i retten og har til dels fått skylden for feil som skal ha blitt begått i Liland-saken og andre tilsvarende saker. I Norge stilles det ingen formelle kompetansekrav til utøverne eller til de stedene der rettsmedisinsk sakkyndighet bedrives, men alle som utarbeider rettsmedisinske erklæringer for retten, plikter å sende kopi til Den Rettsmedisinske Kommisjon (opprettet 1900). Ikke sjelden har kommisjonen kritiske bemerkninger til rapportene.

I Norge synes forensisk vitenskap å falle mellom flere stoler. Ingen har det samlede faglige og økonomiske ansvaret for de rettsmedisinske disipliner, og fravær av godkjenningsordninger og egen spesialitet i klassisk rettsmedisin gjør det lite attraktivt å gå inn i fagområdet. En slik utvikling vil bety en trussel mot rettssikkerheten.

Den norske lægeforening ser for tiden ikke behov for egen spesialitet i klassisk rettsmedisin. Foreningen mener det kun er behov for nye spesialiteter dersom det bedrer behandlingstilbudet. Det er muligens ikke umiddelbart lett å se at en rettsmedisiner kan bidra til å bedre behandlingen for den enkelte pasient. Det burde likevel være enkelt å forstå at grundig rettsmedisinsk undersøkelse ved trafikkulykker, hjemmeulykker, plutselige og uventede dødsfall, forgiftninger og sykehusdødsfall - for å nevne noe - akkumulerer kunnskap som kan benyttes i forebyggende medisin. En korrekt dødsårsaksstatistikk er for øvrig en viktig helseindikator som burde brukes ved prioritering av helseressursene. Den lave obduksjonshyppigheten vi har i Norge i dag (13% av alle dødsfall) er svært betenkelig sett ut i fra et folkehelsesynspunkt. Et sannferdig bilde av dødsårakene i befolkningen krever at 25% av dødsfallene obduseres. Rettsmedisinere kan derfor yte et viktig bidrag til optimalisert bruk av helsevesenets ressurser - særlig når det gjelder forebygging.

Rettsmedisinere kan også bidra til å forhindre ufornuftig bruk av helseressurser. Ressursene bør ikke brukes til tvilsomme erstatninger på grunn av påstått feilbehandling, slik tilfellet er f.eks. i USA. En slik utvikling kan motvirkes ved at uventede dødsfall i sykehus og andre helseinstitusjoner undersøkes av nøytrale rettsmedisinsk sakkyndige med høy kompetanse. Rettsmedisinsk institutt i Oslo utfører ca 100 obduksjoner per år pga. uventede dødsfall i sykehus. En fersk undersøkelse viser at det ved hele 84% av disse dødsfallene dreide seg om påregnelige komplikasjoner eller naturlig død som ikke kunne vært forhindret. På bakgrunn av kjennskap til de amerikanske tilstander, der enorme summer går med til meningsløse erstatningsutbetalinger, våger jeg den påstand at styrking av rettsmedisinsk utdannelse og kompetanse ville kunne være kostnadsbesparende både for helsevesenet og rettsvesenet - og dessuten bidra til kvalitetssikringen i helsevesenet.