Rettsoppgjøret i Rwanda

NORGE BØR SPILLE

en aktiv rolle i forhold til rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda, blant annet ved å søke å påvirke myndighetene til å styrke rettssikkerheten i det nasjonale rettsoppgjøret og til å samarbeide med Den internasjonale domstolen for Rwanda. Hvis det folkelige rettsoppgjøret i gacaca-domstolene ikke oppleves som rettferdig av befolkningen, legges grunnlag for ny konflikt.

Norge bør også samarbeide med myndighetene i Rwanda om å straffeforfølge personer i Norge som deltok i folkemordet. På den måten vil norske myndigheter kunne bidra til at rettsoppgjøret skjer på en betryggende måte. Norge er dessuten forpliktet til å straffeforfølge slike forbrytelser under FNs konvensjon mot folkemord.

UNDER FOLKEMORDET

i Rwanda fra 6 april til midten av juli 1994 ble om lag en million mennesker drept. Det skjedde i en kontekst av en blodig borgerkrig som startet i oktober 1990, da Rwandas patriotiske front (RPF) ledet av nåværende president Paul Kagame, angrep fra baser i Uganda. Det var et nøye planlagt forsøk på å iverksette en «endelig løsning» på maktkampen i landet.

Folkemordet rettet seg mot moderate hutuer, som støttet FNs arbeid for fredelig løsning av konflikten og innføring av flerpartidemokrati, og alle som hadde betegnelsen «tutsi» i identitetskortet. Det skjedde til tross for tilstedeværelse av en FN-styrke som skulle overvåke iverksettelsen av fredsavtalen fra august 1993. Folkemordet er et av de største nederlagene for FN, og FN-diplomater og statsledere har avløst hverandre i å beklage sviktende innsats. Det var RPF som gjorde slutt på massedrapene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I ETTERTID ER

rettsoppgjør med deltakerne i folkemordet blitt en hovedkomponent i gjenoppbyggingen. Det internasjonale samfunnet finansierer rettsoppgjør mot de antatte hovedarkitektene i en FN-domstol i Arusha i Tanzania. Rwandiske myndigheter har slått fast at en kultur av straffrihet for grove overgrep var blant hovedårsakene til folkemordet. De gjennomfører rettsoppgjør mot planleggere, utførere og medhjelpere både i det nasjonale rettsapparatet og i såkalte gacaca-domstoler, hvor folket selv behandler sakene.

Den internasjonale domstolen for Rwanda har domfelt 20 personer, mens den har frifunnet tre. Domstolen skal avslutte etterforskning av nye saker i løpet av 2004 og rettsbehandling i løpet av 2008. Et rimelig anslag er at den da vil ha ferdigbehandlet sakene mot 60-70 av de påstått ansvarlige for folkemordet, fra regjeringen, noen politiske partier, hæren, kirken, massemediene og noen private militser.

Domstolen gir viktige bidrag når det gjelder å avgjøre hvem som stod bak folkemordet og å straffe dem. Den er blitt kritisert for sendrektighet og manglende profesjonalitet, men gitt vanskelige arbeidsforhold er det rimelig å vurdere domstolens innsats de siste årene mer positivt.

SER VI BORT FRA

lang varetektstid, så drives den internasjonale domstolen i samsvar med internasjonale standarder. Da er situasjonen i Rwanda ganske annerledes. Etter folkemordet var situasjonen kaotisk, og den seirende RPF-hæren arresterte personer i stort antall uten noen form for etterforskning og rettslige høringer. Rettsvesenet lå i grus.

Fengslene ble raskt overfylte, med umenneskelige og nedverdigende forhold for de innsatte. 120 000 personer ble arrestert, og fortsatt er over 80 000 personer fengslet. Det er gjort beregninger som tyder på at fra 1994 til i dag kan over 10 000 personer ha dødd i fengslene som følge av smittsomme sykdommer, oksygenmangel eller underernæring.

Etter folkemordet måtte myndighetene først vedta lover og hurtigutdanne dommere, advokater og anklagere før rettsoppgjøret kunne starte. Først i dag kan man se frem mot et rettsvesen med universitetsutdannede jurister. Rwanda har nylig vært gjennom en omfattende rettslig reform med vekt på å profesjonalisere og sikre uavhengigheten til rettsvesenet, men det er fortsatt en lang vei å gå.

Mellom 1996 og 2000, ble cirka 6000 saker som omfatter over 30 000 personer avsluttet. Dette kan se ut som et høyt tall, men siden folkemordet kan omfatte flere hundre tusen personer vil ordinær rettsbehandling av alle sakene ta mange tiår. Gacaca-domstolene er myndighetenes løsning på et nesten uløselig dillemma: de ønsker ikke å gi amnesti, men har begrenset tid for å få rettsoppgjøret fullført.

GAGACA-RETTSOPPGJØRET

tar utgangspunkt i den minste administrative enheten i Rwanda, cellen, som kan ha mellom 200 og 1000 innbyggere over 18 år. Det vil finnes én domstol i hver celle, det vil si over 9000 domstoler i hele landet. De ni dommerne vil være valgt av cellemedlemmene, samtidig som de får noe trening fra myndighetenes side.

I tillegg vil det finnes to typer domstoler på neste nivå, sektoren, som dels vil behandle de mer alvorlige mishandlings- og drapssakene knyttet til folkemordet, dels vil ta seg av ankesaker. Det vil dreie seg om over 3000 domstoler, også med legfolk i alle stillinger. De mest alvorlige sakene, mot de som deltok i planleggingen av folkemordet, vil fortsatt bli behandlet i det ordinære rettsapparatet som kan idømme dødsstraff. Strengeste straff en gacaca-domstol kan idømme er 30 års fengsel, uten ankerett til en ordinær domstol.

Det er en rekke problemer knyttet til rettssikkerheten i gacaca-domstolene. De tiltalte vil ikke ha tilgang til en profesjonell forsvarer, og er under et konstant press for å tilstå, med halvering av fengselsstraffen som belønning. Reststraffen vil bli avsonet som samfunnstjeneste. De fleste som har tilstått er blitt løslatt fra varetekt. Det kan altså lønne seg å tilstå selv om man er uskyldig, kun for å slippe ytterligere år i varetekt. I andre tilfeller kan en få feilaktige tilståelser som bygger på misforståelser av grunnlaget for å kjennes skyldig i å ha «medvirket til folkemord».

ET ANNET GRUNNLEGGENDE

problem er lave beviskrav. Det er uklart hvor aktive og dyktige dommerne vil være når det gjelder å utspørre vitner, for å teste deres troverdighet og hukommelse etter så lang tid. Det er bekymringsfullt at det i noen tilfeller prosederes nærmest med en omvendt bevisbyrde: de som ikke kan bevise uskyld blir dømt. I tillegg vil mange av de tiltalte ha sittet mer enn 10 år i varetekt.

Gacaca-domstolene skal tjene flere formål, blant annet å få frem sannheten om folkemordet, fremme ofrenes interesser og forsoning i samfunnet. Det kan lett bli slik at rettssikkerheten for den enkelte må vike for de andre hensyn.

Rwanda har vært i en rettslig unntakstilstand siden folkemordet i 1994, hvor sentrale menneskerettslige bestemmelser er satt til side. Hvis gacaca- og rettsoppgjøret i det ordinære rettsapparatet skal fungere som et middel for normalisering, må rettssikkerhet og menneskerettigheter styrkes både i selve rettsprosessen og i samfunnet for øvrig. Hvis ikke kan gacaca gjøre vondt verre. Da bør man heller vurdere å gi amnesti til noen av forbryterkategoriene.

RETTSOPPGJØRET GÅR

nå inn i sin avgjørende fase, og internasjonal overvåking og påtrykk vil være viktig for at det blir gjennomført på en måte som sikrer den enkeltes rettigheter. Norge bør spille en aktiv rolle ved å støtte slike aktiviteter.