Rettssikkerhet for alle?

Fri rettshjelp er ei ordning som skal sørge for at folk får hevdet sine juridiske rettigheter til tross for dårlig økonomi. Ordninga er en grunnleggende forutsetning i et samfunn som ønsker å ivareta rettssikkerhet for alle innbyggere.

Da rettshjelpsloven ble vedtatt 1980 var utgangspunktet at folk skulle få en generell adgang til rettshjelp, uavhengig av saksfelt. Loven opererte kun med en inntektsgrense som inngangsvilkår. Siden den gang har ordninga gradvis blitt forringet ved at inntektsgrensene reelt sett har gått ned, og at saksområdene folk kan få hjelp i, gang på gang har blitt snevret inn. Det vi sitter igjen med i dag er bare en skygge av hva ordninga var ment å være. Rettssikkerheten til et bredt spekter av befolkninga er truet.

Statskonsult offentliggjorde i oktober en rapport som evaluerer ordninga med fri rettshjelp, laget på oppdrag fra Justisdepartementet. På bakgrunn av rapporten er det betimelig å ta ordninga opp til debatt. Hensikten med evalueringa var i hovedsak å kartlegge virkninger av endringene i lov om fri rettshjelp som trådte i kraft januar 1997. Regjeringas mål med endringene var å gjøre ordninga tilgjengelig for flere ved at man hevet inntektsgrensene. Samtidig skulle man bare prioritere visse typer saker, og bare unntaksvis yte hjelp i andre saker. Statskonsult påpeker på en rekke områder at hensikten med lovendringene ikke er oppnådd.

Bruttoinntektsgrensa for å få rettshjelp ble i 1997 hevet til kr 160000 tilsammen for ektefeller og samboere, og til kr 170000 for aleneforsørgere. Inntektsgrensene utelukker dermed 80% av husholdningene i Norge. Et av de viktigste poengene som kommer fram i rapporten er nettopp at for få får hjelp. Statskonsult føyer seg dermed inn i rekka av rapporter, forskere og rettshjelpere som har hevdet dette i mange år. Den lave inntektsgrensa fører til at store deler av befolkninga er utelukket fra å få rettshjelp, til tross for at de langt fra kan karakteriseres som velstående. Eventuelle store gjeldsbyrder man sliter med, kommer dessuten ikke til fratrekk. At folk som utvilsomt trenger hjelp står uten, er resultatet i altfor mange saker. Juss-Buss opplever at vi blir redninga for mange som ellers ville ha stått på bar bakke.

Det at rettshjelpsordninga er «fri» er videre en sannhet med modifikasjoner. Den siste lovendringa har ytterligere bidratt til dette. Alle som får innvilget fri rettshjelp må nå betale en grunnandel på 300 kroner. I tillegg må alle som har ei inntekt på mer enn kr 70000- 90000, avhengig av forsørgerbyrde, betale 25% av advokathonoraret selv i de fleste saker, mot 20% tidligere. Med honorarer på over 500 kroner timen sier det seg selv at mange ikke kan benytte seg av ordninga når regninga kommer på flere tusen kroner. Det er et paradoks at når en først kommer inn under inntektsgrensa må man likevel betale så pass mye selv.

Noe som ytterligere reduserer verdien av rettshjelpsordninga slik den er i dag, er at det er et meget begrenset utvalg saker man kan få hjelp i. Dette er imidlertid ikke tema i Statskonsults rapport. Etter Juss-Buss' mening er imidlertid dette en av de virkelige svakhetene ved dagens ordning. Her har lovgiverne gått helt feil vei, og faktisk skåret ned på type saker fra januar 1997. Det store flertall saker hvor det gis støtte i dag, er saker om barnefordeling og annen familierett. Arv, erstatnings- og forsikringskrav er unntatt, saker som Juss-Buss erfarer er spesielt viktige for ubemidlede personer. Videre er saker som vedrører inngripende vedtak fra forvaltningas side utelukket helt eller delvis. Utlendinger som blir straffet har for eksempel ikke lenger rettskrav på hjelp hvis de blir utvist. Stort sett er det motvilje mot å prioritere saker hvor det offentlige er motpart. Argumentet er at det offentlige har en veiledningsplikt overfor sitt publikum. Når forvaltninga enten skal kontrollere knapphetsgoder eller være motpart i saker som griper inn i den enkeltes integritet, sier det seg selv at forvaltninga ikke blir en nøytral instans som ivaretar publikums interesser i like stor grad som egne partsinteresser.

Tallene fra årets statsbudsjett illustrerer at vilkårene for å få fri rettshjelp er for strenge, og at praksisen for innvilging av hjelp også er for streng. 63,8 millioner kroner satt av til fri rettshjelp i 1997 ble aldri benyttet. Dette beløpet utgjør 26% av de samlede bevilgningene til fri rettshjelp. Dette viser at vi trenger en revisjon av hele loven, og ikke bare små justeringer som de siste lovendringene innebar.

Et punkt som rapporten kommer inn på er den manglende informasjonen om ordninga. I dag er kunnskapen blant både publikum og advokater for dårlig. Statskonsult anbefaler departementet selv å ta et større ansvar for at målgruppa får informasjon om sine rettigheter. Det er pinlig at departementet ennå ikke har utarbeidet en brosjyre om emnet. Manglende informasjon kan være noe av grunnen til det underforbruket av ordninga årets budsjett viser.

Tilgjengeligheten for publikum er imidlertid et like stort problem som manglende informasjon. Vi etterlyser dette perspektivet i Statskonsults rapport. En undersøkelse om fri rettshjelp ble i oktober 1996 gjennomført blant alle aktive advokater i regi av FAFO på oppdrag fra Den Norske Advokatforening. Halvparten av advokatene svarte at de ikke tok slike saker fordi de ikke falt innenfor deres interessefelt. Videre ble det oppgitt at man ikke tar disse sakene fordi de er dårlig betalt, det gis for lite tid til hver enkelt sak, det er for komplisert å hente inn salær og det er for tidkrevende å sette seg inn i ordninga. Den kjensgjerning at halvparten av advokatene ikke tar slike saker er meget urovekkende, og gjør at vi mener det er nødvendig å ta opp diskusjonen om alternative rettshjelpsmodeller.

Juss-Buss mener at offentlige rettshjelpskontorer langt på vei bør erstatte dagens ordning. Som eksempel på ei offentlig ordning som synes å fungere, vil vi trekke fram de kommunale rettshjelpsbyråene i Finland. Et hovedpoeng er at disse er desentraliserte, og innen rekkevidde, uavhengig av hvor man bor i landet. Privatpraktiserende advokater framstår i dette systemet som et supplement. Samfunnsøkonomisk vil dette være en billigere løsning, da man da vil ha ansatt advokater på fast lønn. Effektiviteten vil også øke, da man på grunn av spesialisering raskere vil få unna sakene. Man slipper også problemet med at klienter blir avvist flere ganger før de treffer en advokat som vil hjelpe dem. Stortingsmelding nr. 16 (89- 90) Om Offentlig Rettshjelp, som ble trukket tilbake da Syse-regjeringa tiltrådte, drøfter flere alternativer til dagens ordning. Meldinga sammenligner også bruken av privatpraktiserende advokater i offentlig rettshjelp med Kontoret for fri rettshjelp i Oslo, ett av to offentlige rettshjelpskontorer i Norge. Her framkommer det at kostnadene hos Kontoret for fri rettshjelp i en sak ligger på litt over 1/3 av kostnadene per sak hos de privatpraktiserende advokatene. Innen de budsjettrammene man har i dag kunne man dermed utvide ordninga betraktelig; både ved å senke egenandelene og ved å utvide saksområdene som innbefattes.

Justisdepartementet har nå fått sin evaluering av de siste lovendringene. Rapporten føyer seg inn i rekka av forskning gjort på området som kritiserer ordninga. Juss-Buss etterlyser nå konkret handling fra departementets side. Innenfor det systemet vi har i dag kan man med små grep rette opp svakheter i forhold til inntektsgrenser og saksområder. På sikt mener vi imidlertid at hele ordninga må reformeres. Vi slutter oss derfor til Stortinget, som under årets budsjett har foreslått at Regjeringa fremmer ei melding som tar hele fri rettshjelpssystemet opp til vurdering. Den allerede nevnte meldinga fra 1989 er et utmerket utgangspunkt. Juss-Buss mener at bare ved å handle nå, viser Regjeringa at den tar svake gruppers rettshjelpsbehov på alvor.