Rettssikkerhet for fattige

Vi har vært blinde for konsekvensene av at verdens fattige ikke har private eiendomsrettigheter, rettigheter vi selv tar som en selvfølge.

FLERTALLET av de fattige i en rekke utviklingsland er uten rettigheter til land og eiendom og havner utenfor den formelle økonomien. Dette hindrer bedring av fattige menneskers levekår og fattige lands økonomiske utvikling. Derfor har land som Tanzania, Guatemala og Nigeria bedt om norsk bistand til å styrke de fattiges rettssikkerhet. Derfor tar Edward Robbins og Sven Erik Svendsen feil når de er kritiske til at Norge støtter et prosjekt i Tanzania som skal bidra til å gjøre bruks- og eiendomsretten alment tilgjengelig for landets fattige (Dagbladet 19/4). Det er et sentralt prinsipp i norsk utviklingssamarbeid at partnerlandets egne strategier og planer skal legges til grunn for samarbeidet. Dette gjelder ikke minst i Tanzania der regjeringen de siste årene har vist både evne og vilje til å ta ansvar for landets utvikling. Tanzania har nylig ferdigstilt sin andre nasjonale strategi for fattigdomsbekjempelse. Landets president og regjering har selv tatt initiativ til et større registreringsprogram for bruks- og eiendomsrettigheter. I analysen av fattigdomssituasjonen i landet fremgår at usikkerhet med hensyn til legale rettigheter til land er en begrensende faktor ikke minst i utviklingen av landbruket. Å sikre eiendomsrettigheter framholdes som et av flere tiltak for å sikre bærekraftig vekst.

DEN UFORMELLE sektoren i Tanzania utgjør trolig opp mot 85 prosent av den totale omsetningen i landet. Dette er en kjempe-utfordring for landets utvikling, ikke minst i forhold til behovet for å øke skatteinngangen i landets økonomi. Derfor støtter Norge denne høyt prioriterte endringsprosessen. Programmet finansieres av Norge og Tanzania sammen. Og i motsetning til hva Robbins og Svendsen synes å tro, er programmet underkastet full tanzaniansk kontroll. Kommentaren om etablering av et parallelt byråkrati stemmer ikke med realitetene i programmet, og jeg savner også dokumentasjon for bastante konklusjonener om at de fattigste gjennom disse reformene ikke får økte muligheter til å låne penger i det åpne, formelle markedet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den vestlige verden har vi lært å ta for gitt rettsbeskyttelse for de økonomiske verdier vi besitter og bruker. I fattige land, derimot, er eksklusjon fra trygg råderett over økonomiske virkemidler regelen, snarere enn unntaket. Rundt 80 prosent av befolkningen i utviklingslandene og tidligere kommuniststater - mer enn tre milliarder mennesker - har ikke formell rett til det huset de bor i eller den virksomheten de lever av. Dette har enorme konsekvenser som går langt utover elendig skatteinngang og tilsvarende dårlige offentlige tjenester.

DISSE KONSEKVENSENE har vi utrolig nok vært nesten blinde for, enda vi selv tar eiendomsrettigheter og dertil hørende registre, skjøter, pantobligasjoner, låne- og salgskontrakter som en ren selvfølge. I de aller fleste utviklingsland er dette forbeholdt det ofte priviligerte mindretallet som lever innenfor den formelle økonomien. Vi tenker gjerne at de fattige er fattige fordi de ikke eier noe - men ofte kan en faktisk like gjerne si at deres faktiske eiendeler ikke anerkjennes fordi de er fattige. Selve retten til land og eiendom monopoliseres av de som er innenfor. Skal en snu fattigdomsspiralen må rettighetene anerkjennes. Formalisering av rettigheter er derfor et viktig bidrag i kampen mot fattigdom og helt avgjørende skal en nå FNs tusenårsmål om å halvere andelen mennesker i verden som lever i ekstrem fattigdom.

At markedet er den sentrale motoren for økonomisk utvikling er nå de aller fleste enige om. Samtidig arbeider vi aktivt, med bred støtte i Stortinget og i den internasjonale utviklingsdebatten, for rettferdig fordeling og en skikkelig juridisk og institusjonell ramme for markedet. At et meningsfullt marked for folk flest, og som kan tjene som motor for velstandsutvikling, kan kun oppstå i det øyeblikk de har legal mulighet til å delta. En slik mulighet har ikke flertallet idag!

DETTE INNEBÆRER at myndighetenes spillerom for å drive fordelingspolitikk blir meget begrenset. Regulering forutsetter faktisk at det er et marked å regulere. Og dessverre er det lille, formelle markedet i mange utviklingsland så gjennom-og/eller feil-regulert og korrupt at stadig flere velger exit-løsningen ut i uformell sektor. Dette henger sammen med at jo fattigere landet er, jo mer «red tape» finner man - i den formelle økonomien. Derfor dreier formalisering seg også om presserende reformer i formell sektor. Entreprenørene i den formelle økonomien må motiveres til å bli, og hæren av kreative entrerpenører utenfor må inviteres inn.

Det er helt avgjørende at vi nå tar fatt i denne utfordringen. Hvis ikke vil tusenårsmålet om å halvere andelen fattige i verden innen 2015 ikke kunne nås. Det samme kan selvsagt sies, og med rette, om en del andre rettigheter som fattige i altfor stor grad mangler - inkludert grunnutdanning, primærhelsetjenester og generell rettssikkerhet. Men jeg vil hevde at det er i dette «selskapet» at manglende tilgang til økonomisk rettssikkerhet hører hjemme.

Derfor har Norge og viktige land i alle verdens regioner nå tatt initiativet til å lage en global kommisjon som skal se på styrking av fattiges rettsvern, med vekt på bruks- og eiendomsrettigheter. Kvinners utsatte situasjon med hensyn til økonomisk rettssikkerhet blir et sentralt tema. Kommisjonen skal gjennomgå metoder og forslag for hvordan utviklingsland kan komme videre i å mobilisere landets egne ressurser gjennom relevante legale reformer. Utviklingslandene er svært interessert i å delta i kommisjonens arbeid - jeg har sjelden opplevd tilsvarende entusiasme på tvers av alle sentrale regioner i Sør.

Sikring av rettighetene til land og eiendom blir for disse landene - og for oss - en stadig viktigere del av kampen mot fattigdom.