Rettssikkerhet for mennesker

Behandlingen av asylsøkerfamilien Dar illustrerer hvordan og hvorfor Utlendingsnemda undergraver asylsøkeres rettigheter.

«LA DEM BLI!» skrev Dagbladet på lederplass 6.3. om asylsøkerfamilien Dar, som bl.a. frykter dødsstraff for blasfemi hjemme i Pakistan. De ber om å få bli i Norge til FNs torturkomité har behandlet deres sak ferdig. På debattsiden 15.3. gjør direktør Terje Sjeggestad i Utlendingsnemnda et poeng av at både tingretten og lagmannsretten (v/kjæremålet) støtter Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemndas utsendelsesvedtak. Sjeggestad tar skarpt avstand fra Dagbladets ord om at saken illustrerer hvordan asylsøkernes rettssikkerhet blir undergravet i Norge. Sjeggestads eget innlegg illustrerer imidlertid hvorfor og hvordan asylsøkernes rettigheter i Norge i dag undergraves. For å dokumentere seriøsiteten i avslagene - dvs. hva både direktorat, nemnd, tingrett og lagmannsrett har lagt til grunn for sine avslag - trekker Sjeggestad fram tre saksforhold som er ment å gjøre det innlysende for leserne hvorfor familien må kastes ut av Norge: 1) Brannen familien ble utsatt for i Pakistan i 1994. 2) At FNs torturkomité skal ha mistet interessen for saken og 3) at Sivilombudsmannen har stanset behandlingen av saken.

OM PÅTENNINGEN av familiens militære bolig i 1994 siterer Sjeggestad tingretten: «Ifølge den fremlagte dokumentasjonen konkluderes med at brannen kunne tilbakeføres til en kortslutning...». Tingretten (og nemnda) bygger her på dokumenter fra 1995 som Dar tok med seg da han flyktet i 2002.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men den pakistanske militærretten avviste blankt teorien om kortslutning. Det ble konkludert med at brannårsaken var ukjent. Og viktigst - brannen ble (tross Dars anmodning) ikke en gang etterforsket. Da er det godt gjort av Utlendingsnemnda å fortelle tingretten at brannen «kunne tilbakeføres til en kortslutning.» Det skyldes at man fant ett dokument der en mulig brannårsak er nevnt; «... årsak ukjent, men skyldes trolig kortslutning.» Hvorfor luker nemnda og tingretten da vekk at brannårsaken omtales som ukjent, når dette sentrale ordet står å lese i den samme setningen som der ordene «trolig kortslutning» er hentet fra?

FNS TORTURKOMITÉ har opprettet egen sak på Nadeem Dar. Men Sjeggestad skriver at «lagmannsretten har lagt til grunn at saken ikke er aktuell for komiteen» (noe de har fra nemnda) og «Faktum er at Torturkomiteen har bedt Dar vurdere å trekke sin sak for komiteen...».

Dette er grovt villedende. Realiteten er at Utlendingsnemnda aktivt hindret Torturkomiteen i å fortsette å behandle saken, fordi nemnda satte i gang utkastelse av familien før komiteen var ferdig med saken. Og det på tvers av FNs henstilling om å la dem få bli - til tross for at Norge har undertegnet på å følge slike henstillinger fra FN. I full fart tvangsinternerte nemnda familien i Trandum leir ved Gardermoen. Der fikk de følgende ultimatum: -  Enten det norske rettsapparatet, eller vi setter dere på flyet til Pakistan i morgen. De var livredde, «valgte» det norske rettsapparatet - og vips: Utlendingsnemnda v/regjeringsadvokaten kunne forlange at Torturkomiteen stoppet behandlingen av Dars sak - under henvisning til at de nasjonale rettsmidler nå var i bruk.

Derfor måtte komiteen tilskrive Dar om at de enten måtte legge saken på is eller Dar kunne trekke den. Slik var reglene. Mao. underslår Sjeggestad at FN alltid legger sakene på is, eller ber søkerne om å vurdere å trekke sin sak, når nasjonale rettsmidler tas i bruk. Men dette betyr ikke at saken er uaktuell for FNs torturkomité. Dar fikk beskjed om at han sto fritt til å ta klagesaken opp igjen straks saken var behandlet ferdig i det norske rettsystemet. For øvrig fikk han brev fra komiteen for bare en måned siden, så de følger med. Det gir derfor et veldig skjevt inntrykk når Utlendingsnemnda begrenser seg til å skriver at «Torturkomiteen har bedt Dar vurdere å trekke sin sak fra komiteen ...». Tingretten og lagmannsretten tror på slike forenklede budskap fra nemnda. Når Sjeggestad så kan opplyse at «lagmannsretten har lagt til grunn at saken ikke er aktuell for komiteen» (hvilket er feil!) blir dette en logisk følge og bingo for nemnda og Sjeggestad: Både tingretten og lagmannsretten støtter nemnda i å overkjøre Torturkomiteens henstilling om ikke å sende familien tilbake til Pakistan. Slik slipper Utlendingsnemnda å stå alene med belastningen det er å ikke respektere FNs torturkomité.

OG TERJE SJEGGESTAD fortsetter. Han skriver enkelt at «Sivilombudsmannen har ikke bedt om at familien får bli, men tvert imot besluttet å stanse behandlingen av Dars sak.» Realiteten er at Sivilombudsmannen skriftlig har stilt seg svært negativ til nemndas behandling av saken, og nettopp til avvisningen av å følge Torturkomiteens anmodning om ikke å sende familien tilbake. I brev 18.6.04 skriver ombudsmannen bl.a. følgende til nemnda: «Det er forutsatt at torturkomiteens avgjørelser skal respekteres av norske myndigheter ..». Dette blåste altså Utlendingsnemnda i, og fikk kritikk av ombudsmannen. Men etterpå har de altså klart å få både tingretten og lagmannsrettens kjæremål med på det samme! Realiteten er såre enkel: Også Sivilombudsmannen stanser saksbehandlingen når en sak havner i retten.

I NADEEM-DAR-SAKEN er det mange, mange flere eksempler på at asylinstituttet ikke fungerer. Vi har begrenset oss til de eksemplene direktør Sjeggestad selv legger på bordet. Man føler seg utvilsomt hardt presset i Utlendingsnemnda. Kritikken i pressen er omfattende, fra mange hold. Men hvis nemndas svar på dette er «friske og offensive svar» fra en direktør med markeringsbehov og lavt presisjonsnivå, er det skremmende. Det er skremmende fordi det er en type særbehandling våre asylsøkere utsettes for. Den utøves «på siden av» samfunnet. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda er sær-domstoler i praksis, nemndslederne er dommere som opptrer egenmektig - og nemnda har sitt eget politi, Utlendingspolitiet, som ikke er underlagt justisdepartementet, men nemnda selv og kommunaldepartementet. Utlendingsnemnda rår mao. over maktmidler som er helt spesielle.

Nadeem Dar opplever dermed at klage på vedtak som «hans» nemndsleder Bjørn Vagle alene har fattet, behandles av Vagle selv. Og Vagle bestemte tidlig at Dars sak var så enkel og innlysende at behandling i full nemnd var «unødvendig». En rekke mennesker som seinere har sett på saken forstår ikke dette, inkludert flere advokater. Men Vagle bestemmer suverent at han kan bestemme alene.

Slik kan det ikke fortsette. Rettssikkerheten til dem det gjelder er åpenbart i fare. Norske myndigheters praksis i asylsaker må endres.