Rettssikkerhet på spill

«Hvis det forutsettes eller forventes at lekdommere stort sett stemmer som fagdommerne, vil det demokratiske element ved ordningen bli kraftig redusert.»

En offentlig utredning går inn for at valg av lekdommere skal skje ved trekning fra folkeregisteret. Forslaget vil øke faren for uriktige avgjørelser og samsvarer dårlig med demokratiske prinsipper.

Etter dagens lovgivning bør det bare velges personer til lekdommere som på grunn av sin rettsindighet, dyktighet og selvstendighet anses for særlig skikket til vervet. I tillegg er det krav til vandel, helse og kunnskap om det norske språk. Det er kommunestyrene som velger meddommerutvalgene, som utgjør ca. 66000 personer i hele landet.

I NOU 2002:11 foreslår Lekdommerutvalget å oppheve kravet om at lekdommerne skal være særlig skikket. I stedet skal valget av lekdommere skje gjennom trekning fra folkeregisteret, blant dem som har stått der i minst tre år og er mellom 21 og 67 år. Forslaget begrunnes med at lekdommerne bør gjenspeile befolkningssammensetningen. I dag er enkelte grupper overrepresentert, for eksempel personer med politiske verv og offentlig ansatte. Andre er klart underrepresentert, som blant annet aldersgruppen under 40 år og personer med etnisk minoritetsbakgrunn.

Å avbøte en skjev rekruttering til meddommerutvalgene med tilfeldig utvelgelse er imidlertid en farlig vei å gå. Lekdommernes rolle i rettslivet er viktig og krevende. De deltar i alle straffesaker der tiltalte ikke erkjenner skyld, og da utgjør de alltid flertallet av rettens medlemmer. I første halvår 2002 var det i Borgarting lagmannsrett uenighet om resultatet i 44 av de 106 sakene der lekdommere deltok. I tillegg avgjør lekdommere alene skyldspørsmålet i de alvorligste straffesakene (jurysakene). At lekdommere er skikket til oppgaven er derfor helt avgjørende for tiltaltes rettssikkerhet og tilliten til rettssystemet.

Hva er grunnen til at vi bør ha lekdommere i tillegg til fagdommere? Gjennom sin juridiske utdanning og praksis har fagdommerne god trening i å tolke rettskildene, slik som lover, forskrifter, sedvaner og rettspraksis. Denne treningen omfatter også det å plukke ut de deler av saksforholdet som er avgjørende for hvilken regel som anvendes. Men fagdommerne har i utgangspunktet ikke fått noen opplæring i å vurdere bevis. Å vurdere hva vitner har oppfattet og gjengitt riktig, må mye baseres på allmennmenneskelig erfaring. Fagdommerne forutsettes å øse av sin egen erfaringsbakgrunn. De har imidlertid varierende kunnskap om tenkemåten innen ulike miljø og aldersgrupper. Riktignok har de lært mye gjennom sitt yrke, men samtidig er det en risiko for at deres praksis har utviklet forestillinger som ikke så lett blir tatt opp til revurdering.

Fagdommerne har i utgangspunktet heller ikke noen særskilt kompetanse i å avveie de enkelte bevis, som hver for seg kan peke i ulike retninger. Det foreligger ikke noen praktisk mulighet til å regne ut sannsynligheten for skyld. Det må utøves et skjønn basert på sunt vett.

Noen rettsregler bruker skjønnsmessige begreper som uaktsomhet og uforholdsmessig. Slike regler er ofte basert på mer allmennmenneskelige normer. Da kan det være en fordel at rettens medlemmer forfekter ulike nyanseringer av normene. Det vil bidra til en allsidig drøftelse av hvilke hensyn som bør vektlegges.

Disse begrensningene i fagdommernes særskilte kompetanse utgjør etter mitt syn hovedbegrunnelsen for lekfolks deltakelse i dagens samfunn. Selv om fagdommerne har gode kvalifikasjoner, vil lekdommerne normalt tilføre retten ytterligere kompetanse.

Lekfolks viktigste funksjon er altså å bidra til riktige og kloke avgjørelser. Men da er det også vesentlig at de er godt skikket til å oppfylle sine oppgaver. Utførelsen av disse kan ha elementer av å være intuitiv. Men som oftest trengs det evne til å følge en ordnet tankerekke. Det er også nødvendig å ha evne til å se at det kan være riktig å innta standpunkter i den enkelte sak som ikke samsvarer med generelle oppfatninger en har fra før. Lekdommerne avgir forsikring om at de vil følge nøye med på alt som forhandles i retten og dømme slik som de vet sannest og rettest å være etter loven og sakens beviser.

Når lekdommernes oppgaver er så viktige og krevende, er det vanskelig å se hvorfor nesten hele befolkningen skal anses som egnet. Kravet til skikkethet ville ikke være så vesentlig hvis det bare var meningen at de skulle følge fagdommernes stemmegivning, eller at deres funksjon bare var å formidle erfaringer og meninger overfor fagdommerne før disse tok standpunkt. Men lekdommerne opptrer, og bør også opptre, langt mer selvstendig, og deres rolle må ikke nedvurderes. Hvis det forutsettes eller forventes at lekdommere stort sett stemmer som fagdommerne, vil det demokratiske element ved ordningen bli kraftig redusert.

Å beholde kravet om skikkethet er ikke til hinder for at vi kan få valgt lekdommerutvalg som er bredere sammensatt enn i dag. Blant alle deler av befolkningen fins mange godt skikkede personer. Men også her, som innen andre deler av samfunnslivet, trengs det aktiv innsats for å motivere mange nok til å fremme forslag og få nok skikkede personer til å akseptere å bli valgt. Tallet på lekdommere kan dessuten reduseres fordi de kan delta noe oftere.

At noen blir foreslått, vil som oftest være en god indikasjon på at vedkommende er godt skikket. Foran siste valg i Oslo ble det lagt ned mye arbeid for å få flest mulig til å fremme forslag. Oppfølgingen varierte noe. Men det kom iallfall så mange forslag at det kunne velges lekdommere som omtrent gjenspeiler alderssammensetningen i befolkningen.

Lekdommerordningen utgjør også en del av vårt demokrati. Selv om det ikke alltid er lett å få besatt de ulike posisjoner med de rette personer, kan vi ikke gi opp av den grunn. Det er neppe noen politikere som vil synes loddtrekning er en farbar vei for å besette demokratiske institusjoner. Det er vanskelig å se hvilke grunner som skulle tilsi en annen løsning for domstolene, slik at de som der gis makt, ikke skal bli gjenstand for noen kvalitetsvurdering. Det er å håpe at forslaget ikke faller i nåde hos lovgiver.

Ved siden av å øke faren for uriktige avgjørelser, vil det å fjerne kravet til skikkethet også få andre uheldige virkninger:

  • Det vil ikke lenger være ærefullt å bli valgt som meddommer. Det kan føre til at flere av de skikkede vil påberope seg fritaksgrunner, slik at de ikke blir valgt.
  • Viktigere er det at fagdommernes visshet om at lekdommere er valgt uten krav til positive egenskaper, kan øke lysten til å påvirke lekdommernes standpunkter. Fagdommerne føler i dag en stor grad av trygghet for at lekdommerne oppfatter sakens problemstillinger og har evne og vilje til å gjøre seg opp en velbegrunnet oppfatning, iallfall etter at de sammen har drøftet saken. Denne tryggheten bidrar til varsomhet med å påvirke.
  • Etter forslaget er domstolene tiltenkt en mer aktiv rolle i å stryke allerede valgte meddommere fra utvalgene. Men det vil ofte først skje etter at de allerede har deltatt minst én gang og vist seg uegnede. Dessuten vil en utvidet «kvalitetskontroll» fra fagdommeren lett forstyrre samspillet i retten. Meddommere kan føle frykt for å bli strøket og få redusert lyst til å si imot fagdommeren.

«Å bli dømt av likemenn» er et begrep som har fenget Lekdommerutvalget og bidradd til dets konklusjon. Det er et begrep som uansett ikke kan bli fulgt til sin ytterste konsekvens: Om både tiltalte og fornærmede er to tidligere straffedømte unge menn fra et annet land, skal det like fullt bli tatt ut like mange meddommere av hvert kjønn, det vil være tilfeldig om det blir trukket ut noen med utenlandsk bakgrunn, og dårlig vandel skal utelukke tjeneste.

Tillit til domstolene må først og fremst baseres på en tro i befolkningen på at det gjøres godt arbeid der. Når lekdommerne har til oppgave aktivt å bidra til en best mulig avgjørelse, vil slik tillit også være avhengig av lekdommernes egenskaper. Økt lokalt engasjement ved valgene vil kunne bidra til at det velges personer som er godt skikkede. Det kan legge grunnlag for tillit.