Rettsstat og demokrati

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I 2003 konkluderte Maktutredningen med en forvitringstese som gikk ut på at rettsliggjøring undergraver demokratiet. Det rettsstatlige demokrati har en spenningsfylt målsetting: Kollektivt fellesskap og personlig frihet. Fellesskapets mål får sitt uttrykk gjennom flertallets folkevilje, men med den beskrankning at de kollektive verdier ikke skal kunne undergrave individets grunnleggende frihet. I den forrige rettsstatsdebatten fra 1970-tallet og utover påpekte Francis Sejersted at den liberale tanke om individuell frihet har hatt en svak prinsipiell forankring i Norge, og at dette medførte en mangelfull forståelse av rettsliggjøringens rolle i vårt system. Dette perspektiv var fraværende i Maktutredningen. En hovedkritikk har vært at den ensidig vektla det kollektive demokratiideal, med en mangelfull tematisering av rett og liberalitet.

Flere innlegg i de seinere ukers rettsstatsdebatt viser hvor galt det kan gå når en ukritisk bringer videre en tese som var mer av en overskrift enn en vel dokumentert analyse. Det er ikke underlig at redaktør Bjørgulv Braanen (Klassekampen 26.5.), tross sin tidvise omfavnelser av det liberale, begjærlig griper ethvert postulat til støtte for sin nasjonalpopulistiske mobilisering; hans avis står i en leninistisk tradisjon for hvilken det liberale har vært et fremmedord. Mer overraskende er det kanskje at Dagbladets John Olav Egeland (Dagbladet 30.5.) overser rettsliggjøringens betydning for det liberale, og i jussen bare ser et felttog mot demokratiet. Forvitringstesen beror på en manglende refleksjon over det Rune Slagstad har kalt jussens dobbeltrolle. Det liberale rettsideal dreier seg om individets rettigheter i forhold til statsmakten, og mindretallets overfor flertallet. Men jussen har i norsk sammenheng vel så mye vært en styringsvitenskap; det er med jussen som redskap en har bygget landet gjennom staten. Rettighetsjussen viser rettens rolle som negativ frihet fra politikk, styringsjussen dens rolle som virkemiddel for flertallet, som positiv frihet til politikk.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer