Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rettsstatens kulehull

Det kan hende det er behov for å debattere rettspsykiatriens rolle i Norge, men erfaringer fra USA tilsier at den debatten bør vente til ABB-tåka har lagt seg.

ONDSKAPSDISKUSJON? «Ikke siden Rinnanbanden hadde Norge sett ondskap av det kaliberet på norsk jord, og det var således bare å forvente at folk flest ønsket å se vedkommende bli straffet. Men så var det dette med ondskap — er det et begrep vi ønsker oss tilbake i diskursen?,» skriver artikkelforfatteren. I dag kommer dommen mot Anders Behring Breivik. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
ONDSKAPSDISKUSJON? «Ikke siden Rinnanbanden hadde Norge sett ondskap av det kaliberet på norsk jord, og det var således bare å forvente at folk flest ønsket å se vedkommende bli straffet. Men så var det dette med ondskap — er det et begrep vi ønsker oss tilbake i diskursen?,» skriver artikkelforfatteren. I dag kommer dommen mot Anders Behring Breivik. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer

I kjølvannet av mordforsøket på Ronald Reagan i 1981 strammet USA inn reglene for utilregnelighet i rettssammenheng. I kjølvannet av Norges vondeste rettssak siden krigen, må vi vokte oss mot å gjøre det samme.

2012 ble året da nordmenn virkelig fikk øynene opp for hva norske tilregnelighetsregler innebærer, og det var vanskelig for mange å godta at denne praksisen skulle sørge for at Anders Behring Breivik fikk tilbringe dagene på psykiatrisk institusjon, og ikke i fengsel.

Var det ikke slik at de alltid slapp ut igjen rett etterpå, disse som ble sendt til slike institusjoner? Det kunne vel ikke være slik at han kunne planlagt alt det forferdelige som han gjorde, og likevel var utilregnelig? De politiske oppfatningene hans var på viddene, men de deltes av mange. Det var vel ikke slik at alle med slike synspunkter var gale? Mange har tatt til orde for at vi trenger nye utilregnelighetsregler.

Da John Hinckley prøvde å skyte president Ronald Reagan i 1981, ble det bestemt av retten at den forsøksvise morderen var gal og derfor ikke kunne straffes til fengsel. Hinckley hadde sett filmen Taxi Driver, og var overbevist om at han og filmens kvinnelige hovedperson, Jodie Foster, hadde en helt unik sjelelig forbindelse. Han besluttet at han rett og slett måtte drepe presidenten for å få hennes oppmerksomhet. Da Hinckley ble erklært utilregnelig, fulgte et voldsomt opprør i USA. Ikke bare ble befolkningen opprørt; Representantenes hus og senatet dannet komiteer og krevde høringer for å få en slutt på denne rettspraksisen. Det hjalp ikke at Hinckley måtte tilbringe resten av livet på institusjon.

Etter høringene ble det bestemt at 26 nye juridiske artikler skulle innføres, som alle hadde til hensikt å innskrenke bruken av galskapsforsvaret. Noen av de mest dramatiske forandringene så man i statene Montana, Idaho og Utah, hvor det ble bestemt at det var tilstrekkelig å vise at gjerningsmannen hadde til hensikt å utføre den kriminelle handlingen, uavhengig av hvorvidt den var motivert ut fra et verdensbilde styrt av vrangforestillinger og psykose. Så lenge den tiltalte hadde ment å gjøre ugjerningen, spilte det ingen rolle om han var såkalt «gal». Hvis en paranoid schizofren person stjeler en radio fordi han tror at FBI kringkaster tilholdsstedet til fienden hans i akkurat den radioen, kan han dømmes så lenge han vet at det er lovstridig å stjele den.

I USA er det nesten ingen som «slipper unna» med å erklære seg sinnssyke. Et studium av åtte stater på nittitallet viste at det bare var én prosent av de kriminelle som forsøkte seg på denne forsvarsstrategien, og av dem igjen var det bare en fjerdedel som faktisk ble erklært utilregnelige av retten. Istedenfor galskap blir ugjerninger forklart som ondskap. I Pennsylvania opplevde en mann ved navn John DuPont å bli dømt skyldig og gal etter å ha skutt bestevennen sin, hvis kropp han trodde var blitt tatt over av en russisk spion som var ute etter å drepe ham. DuPont trodde at han var Dalai Lama på et visst tidspunkt, og seinere at han var Paven. Dette til tross, ble han dømt til å sitte i fengsel resten av livet, uten noen form for psykiatrisk behandling.

I Norge, til sammenlikning, ville John DuPont ikke bli satt til å sone i fengsel. I Norge er det ikke noe krav om at galskapen skal ha hatt en kausal rolle i ugjerningen for å erklæres utilregnelig. Norge opererer med det man kaller det medisinske prinsipp, som sier at det holder å påvise at vedkommende var gal da ugjerningen fant sted. Det er altså ikke noe krav om at galskapen forårsaket handlingen.

Den første rettspsykiatriske utredningen av ABB ble gjenstand for ikke bare kritikk, men regelrett forakt. Hadde han, denne terroristen, vært i en såkalt grønnsakliknende tilstand, helt uten evne til å ta vare på seg selv? Aftenposten var med på å skape et av de sterkeste argumentene for Breiviks tilregnelighet da de skrev at psykiaterne hadde kommet fram til at ABB skåret to poeng på GAF-skalaen, som altså skulle innebære at han var fullstendig funksjonsudyktig. Lite hjalp det at psykiaterne hadde operert med to ulike GAF-skårer. Der ABB skåret to poeng var på skalaen som anga hvor farlig han var. Han ville garantert drepe igjen hvis han fikk sjansen, var konklusjonen, og dermed skåret han to poeng, hvor ett poeng var det absolutt farligste. På den andre skalaen, som anga funksjonsdyktighet, fikk han en betydelig høyere skår: 23. Redusert, naturlig nok, av at han ikke hadde vært i stand til å holde seg i vanlig arbeid eller bo for seg selv i de seinere år, men langt fra noen grønnsak. Avisanden fikk duppe av gårde, fra avis til avis og fra kanal til kanal.

Det hjalp heller ikke at det ikke var den politiske ideologien som gjorde at psykiaterne konkluderte med at han var utilregnelig. Det var språket og oppfatningene om borgerkrig som lå til grunn - ikke bare troen på at muslimer forsøker å ta over Europa, men troen på at han var storriddermester i en internasjonal organisasjon som han etter alle solemerker å dømme hadde funnet opp selv. Det var opp til ham å bestemme hvem som hadde rett til å leve og dø i Norge, og det fantes utmerkelser og medaljer han fortjente etter å ha drept nært opptil hundre mennesker på grotesk vis. Men det hjalp ikke. Han kunne da ikke være gal når han hadde skrevet hele den lange boka?

Det var en særdeles unorsk prosedyre som fulgte i kjølvannet av terrorhandlingene. Plutselig ble det gjengs oppfatning at tilregnelighetsreglene i Norge måtte revurderes. Han trikkemorderen, for eksempel, han var blitt sluppet ut. Det går da ikke an at knivmordere får slippe ut etter så kort tid? Jo; slik er reglene vi har laget oss. Det er medmenneskelige og humanistiske regler som behandler psykisk sykdom som nettopp det: sykdom. Og syke folk skal vi ikke straffe. I så måte er det slett ikke rart gjennomsnittsnordmannen reagerte på den første sakkyndigrapporten om ABB, for han var ikke noe medmenneske. Han var knapt et menneske. Ikke siden Rinnanbanden hadde Norge sett ondskap av det kaliberet på norsk jord, og det var således bare å forvente at folk flest ønsket å se vedkommende bli straffet. Men så var det dette med ondskap - er det et begrep vi ønsker oss tilbake i diskursen?

Norges særstilling i rettsmedisinsk sammenheng bør vi være stolte av. Hvis vi skal møte ondskapen med mer åpenhet og mer demokrati, bør vi vokte oss mot å emulere USA i denne sammenheng, det er ikke noe foregangsland i så måte. Er vi virkelig så demokratiske som vi hevder, kan vi leve med rettspsykiatrisk uenighet, men det skal være opp til fagfolk å bedømme hvem som har rett hvis vi virkelig vil være en rettsstat. Det kan hende det er behov for å debattere rettspsykiatriens rolle i Norge, men den debatten bør vente til ABB-tåka har lagt seg. USAs historie viser at slike avgjørelser ikke hører hjemme i kjølvannet av et nasjonalt traume.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media