SISTE STOPP: Politiets utlendingsinternat på Trandum leir er Norges eneste lukkede forvaringssenter for utlendinger. Dette er siste stopp for mange asylsøkere som sendes ut av landet.   Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SISTE STOPP: Politiets utlendingsinternat på Trandum leir er Norges eneste lukkede forvaringssenter for utlendinger. Dette er siste stopp for mange asylsøkere som sendes ut av landet. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Returmania

Vi vet i dag nesten ingenting om hvordan våre 29 returavtaler fungerer i praksis.

Meninger

18 personer i døgnet. Det er antallet mennesker som har blitt tvangsdeportert fra Norge av Politiets Utlendingsenhet så langt i år. I 2012 var tallet 4903, i fjor 5934 — i år er målet 7100 tvangsreturer før nyttår.

Norge vil bli best i klassen på retur. Et av de viktigste verktøyene norske myndigheter tror skal sikre økt retur er tilbaketakelsesavtaler, eller, som de fleste av oss kjenner dem, returavtaler.

Norge
er i dag blant de europeiske landene med flest returavtaler, og henvisning til slike avtaler har dukket opp i de merkeligste sammenhenger: I  samarbeidsavtalen mellom V, KrF, FrP og H sist høst kunne man lese at returavtalen skulle brukes til å sortere hvilke langtidsværende flyktningbarn som skulle gis mulighet til å bli i Norge: «De må komme fra land med returavtale og søknaden må være registrert før returavtalen trådte i kraft.»

Hvorfor skal akkurat en returavtales signeringsdato påvirke hvilke barn som får rett til å bli? Det er slike spørsmål som på kort tid har gjort returavtalen til asylpolitikkens fremste buzzword.

Foruten at de kan brukes som et tynt grunnlag for å sortere bort uønskede asylbarn, hvorfor er det så viktig for Norge å få på plass slike avtaler og, ikke minst, hvilken funksjon tjener de?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge mottar 10 000 asylsøkere hvert år, og en tredjedel av disse anses å ikke oppfylle kriteriene for beskyttelse. Dersom hjemlandet ikke samarbeider eller tilrettelegger for tvangsretur, er det i utgangspunktet umulig å returnere dem fra Norge. 

Returavtaler har derfor som mål å påvirke migrasjonsstrømmene til og fra Norge gjennom å øke antallet returer og videre avskrekke framtidige migranter og asylsøkere fra å komme til landet.

Det er flere problematiske aspekter ved Norges nåværende returavtalepolitikk: For det første garanterer ikke Norges returavtaler for at de returnerte individene behandles i samsvar med grunnleggende menneskerettigheter, slik blant annet FNs flyktning- og torturkonvensjoner krever.

Da FNs spesialrapportør for migranters rettigheter spurte i anledning Norges returavtale med Etiopia i 2012: «How will your Excellency?s Government ensure that the authorities in Ethiopia comply with the absolute prohibition of torture vis-à-vis the returnee?» svarte norske myndigheter helt enkelt at de var sikre på at ingen individer som returneres utsettes for overgrep ved hjemkomst. Men i realiteten er det umulig for norske myndigheter å si noe sikkert om hvordan returnerte individer behandles.

Lederen for Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i asyl- og utlendingsrett, Arild Humlen, omtalte i Dagbladet «en kjede av systemfeil» i det norske asylsystemet, noe som understrekes av at Utlendingsnemda har tapt tre av fem asylsaker i menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Det er derfor ønskelig at man inkluderer menneskerettighetsklausuler i selve avtalen, deriblant klausuler som åpner for at avtalen kan fryses eller tilsidesettes dersom det kommer frem at de returnerte utsettes for menneskerettighetsbrudd.

Norske myndigheter har dessuten en plikt til å sørge for at vedtaket om å returnere individet er korrekt, og påstander om dårlig behandling må derfor undersøkes grundig, eksempelvis gjennom en mer effektiv og uavhengig monitorering av tvangsreturer. For det andre er det nødvendig å en gang for alle klarlegge forholdet mellom returavtaler og bistand.

Stoltenberg-regjeringens løfte om å «intensivere arbeidet med å få på plass gode returavtaler [...] og bruke bistands- og utviklingspolitikk til å understøtte arbeidet med å få til retur [...]» har av Solberg-regjeringen blitt omformulert til et ønske om å «arbeide for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon til å sikre flere avtaler».

Det rødgrønne målet om å integrere returavtaler og bistand ble aldri satt ut i livet. De politiske partiene har vært svært splittede i dette spørsmålet, og tvangsretur og returavtaler er tema som møter sterk motstand i bistandsmiljøer.

Om vi minnes mediediskusjonene rundt den etiopiske avtalen i 2012, virket representanter for regjeringen nesten fornærmet over å bli spurt om relasjonen mellom disse to områdene. «Dette er helt adskilte saker», kommenterte daværende statssekretær i Utenriksdepartementet. Mobiliseringen i media og sivilsamfunn mot at norske myndigheter skulle «kjøpe» returavtaler med bistandspenger gjør det interessant å følge hvordan dette spørsmålet håndteres av den nåværende regjeringen.

For det tredje er det viktig å få på plass en omfattande evaluering av norske returavtalers funksjon og effektivitet. Vi vet i dag nesten ingenting om hvordan våre 29 returavtaler fungerer i praksis. Bidrar returavtalene til færre asylsøkere i Norge og en økning av både frivillig- og tvangsretur? Migrasjon og innvandring drives av økonomiske, demografiske og politiske prosesser som ligger langt utenfor innvandringspolitikkens påvirkningssfære, og det finnes gode grunner til å være kritisk mot returavtalenes påståtte effektivitet.

Vi vet eksempelvis at lite har skjedd etter at den etiopiske avtalen kom på plass i 2012, og at irakiske politikere forsøkte å stoppe bruken av returavtalen allerede få år etter at den ble inngått i 2009.  Forskere som har studert EUs returavtaler mener også at disse ikke minsker innvandringen til EU nevneverdig.

Så lenge problemene som får mennesker til å forlate sine hjemland og innvandre til EU består, er det lite trolig at returavtaler kan fungere avskrekkende. Kanskje aller viktigst er det at returavtaler aldri kan oppfylle sine formål med mindre returnerte individer får meningsfull støtte til å reintegrere seg i hjemlandet.

Norge kan ikke nøye seg med å bli best i klassen på retur uten å se på konsekvensene. Gjennomsiktigheten må økes når det gjelder koblingen mellom bistand og returavtaler, og avtalene må evalueras både kvalitativt og kvantitativt. Men først og fremst må vi satse på å bli best på en holdbar retur, solid forankret i menneskerettighetene. Dette krever naturligvis at vi først blir best i klassen på en human og rettssikker asylpraksis.

Dette er en kronikkversjon av en lengre artikkel i tidsskriftet Røyst