Rev i seilet og skum om baugen

Billedmaterialet kan ikke roses nok.

BOK: På bokas smussomslag reklameres det med at den viser hvordan interessen for seiling, altså luksusforbruk, har fulgt konjunkturene for byens næringsliv gjennom det siste århundret. Samfunnsutviklingen har gjort at seiling har gått fra å være en luksus forbeholdt de få til å bli en masseidrett. Alt dette er vel og bra, mange vil sikkert være interessert i sånne ting som seilingens sosiale kontekst og dens historiske utvikling. Teksten er heller ikke dårlig og holder vel sånn omtrent hva baksida lover.

Flottest

Men med det fantastiske billedmaterialet som presenteres, må teksten - uansett hvor god og interessant den er - finne seg i å spille en underordnet rolle. Det skal heller ikke stikkes under en stol at det er de eldste bildene som er flottest, det vil si inntil jollene kom på slutten av 1950-tallet og plastseilerne på slutten av 1960-tallet. Her er det seks metre, åtte metre og 12 metre, draker, 19 ½ kvm og 12 ½ kvm som gjelder. Ta for eksempel bildet av bergensbåten «Symra», den første 12 m med bermudarigg, som sløret inn Byfjorden i 1918 med et seilareal på 279,94 kvm. Også de mange bildene av seilbåter som ligger i opplag på Sølyst er interessante. Slike gamle slipper er nesten en saga blott, hvem vet i dag hva sliskesporet er, og at det er julken som skal ligger i slisken? Svertebord og svekkhøl, hva er det?

Flytende

Her er det bilder som viser «Quo Vadis», som sto på Kattaskjæret i 1925, «Peer Gynt» på en grunne like ved Plentingen og bergensbåten «Owisa» som brakk masta ved runding av Gryta og ble slept tilbake til Sjølyst av konsul Bergesens motorbåt. Båtene hadde ikke motor og måtte seile inn og ut av havner og i all slags vær. Under seilasen lakk båtene, og boka har derfor rørende bilder av båter som øses. Å holde seg flytende var ingen opplagt sak, men gleden ved å flyte desto større. Det framgår av de fleste bildene at det blåser mye i Stavanger, påkledningen viser også at vinden som oftest var kald og sur. I enkelte båter var det kaos som rådet etter en lengre seilas i kuling, alt var vått, kalt og utrivelig, men når bestemmelsesstedet var nådd og båten lenset og ryddet, kunne livet vende tilbake ved hjelp av den sagnomsuste ankerdrammen. Selv om det ble revet, la jo disse båtene seg over på en måte som er ukjent for moderne seilbåter, på harde kryss hadde mannskapet nok å gjøre med å klore seg fast. For kjennere og liebhabere er dette en uunnværlig bok.