Revisjonisme

GYMNASLÆRER PEDERSEN: Var det seksuell appetitt som fikk lektorer og samfunnsstøtter til å gå inn for væpna revolusjon i fedrelandet?

En viktig komponent mangler nå når gymnaslærer Pedersen er filmatisert: Arbeiderklassen. Unnskyld - arbeiderklassa. For hvor ble det av Dag Solstads Werner Ludal i alt mylderet? Hvem skal nå avsløre klasseundertrykkinga? Hvem skal være sparring partner med gymnaslæreren? Hvem skal åpne øynene til middelklassen? Inn fra høyre kommer borgerskapet med fristerinnen Nina Skåtøy. Resultatet er en ikke-resonnerende gymnaslærer i sine drifters vold. Etter å ha sett filmen er spørsmålene mange: Hvor ble det av samtalene med Werner? Hvor blir det av lengselen, grublinga, (grav)alvoret og den indre splittelsen? Hvilke beveggrunner rådde? Dette greier ikke filmen å besvare. Werner er i boka arbeidersønnen som ... boka ja. -  Der kom pikken på bordet, ville vel boka og filmens Jan Klåstad sagt. Røpet jeg en reaksjonære legning nå? Vel, mitt ærend er ikke å fortelle filmskaperen hvilken film han burde laget. Hva det rent filmtekniske angår, er han sikkert god. Men ser egentlig Hans Petter Moland hva han gjør ved å fjerne seg så langt fra skriften på et par sentrale områder? Revvisjonisme!, ville datidens ml\'ere skreket opp.

WERNER LUDAL er i Solstads beretning gymnaslærerens mentor og ledestjerne. Han viser vei på et slikt vis at Pedersen til slutt ikke ser noen annen (ut)vei enn å bli med. Werner har det i kroppen (Pedersen har en sosialdemokratisk kropp) og i kjeften. I filmen møter vi en blodfattig jypling uten verken karisma eller talegaver. Når han snakker om «arbeiderklassa», «revvolusjonen» og «ommeletter» og Mao vet hva, høres det bare kunstig og hult ut; som en som har pugget manus. Vi tar han i gjesping og ingenting tyder på at han tar det revolusjonære budskapet inn over seg. Om dette er et utslag av dårlig casting eller et filmatisk grep vites ikke. Men uansett, det funker ikke. Og at en vankelmodig gymnaslærer skal si farvel til sitt småborgerlige liv og sin indre fornuft for å følge denne karen framstår som totalt uforståelig. Werners seinere omvendelse til å bli sosialdemokrat er like umotivert, og tilsynelatende tatt rett ut fra løse lufta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR Å BØTE på dramaturgien har filmskaperne porsjonert inn en god dose med sex (paradoksalt nok i en puritansk bevegelse). I mangel av en intellektuell (og eksistensiell) drivkraft, er gymnaslærerens søken og oppvåkning redusert til jakten på ei jente. De mest basale driftene skal visst drive handlingen. Den store vekkelsen skjer i Molands versjon av beretningen på soverommet til Nina akkompagnert av «Høvlerivisa» til Hans Rotmo. Er det rart Solstad har holdt seg vekke fra settet? Rollen som idealistisk forfører og manipulator har gått fra Werner til Nina. Betegnende er det også at gymnaslærerens revolusjonære glød kjølner kort tid etter at Nina avslutter forholdet. Dog ikke helt, han nærer fremdeles et lite håp i sitt stille sinn.

I DET HELE TATT værer man en ynkeligere gymnaslærer i filmen. Ovenfor kone, parti, Nina, Jan Klåstad og skoleklassen opptrer han medgjørlig, svak og som en typisk «follower». Her har Moland fjernet seg fra boka, hvorfor? Gymnaslæreren nyter respekt i boka, lyttes til og opptrer med en slags autoritet i kraft av sin lektorstilling. I filmen flyter han av gårde og følger minste motstands vei. I særlig to episoder fratas gymnaslæreren æren som opprinnelig ble han til del. Knut Pedersen vinner i boka Nina Skåtøys gunst delvis på bakgrunn av at hun, som ellers opptrer selvsikkert og stødig, ikke riktig vet hvordan hun skal respondere på «hva mener du egentlig om Stalin». Hun taper dermed ansikt foran hele det tilstedeværende Larvik AKP(m-l) og Pedersen som stilte spørsmålet. Pedersen- Skåtøy 1- 0 og Nina må utlikne. I filmen er det hele snudd på hodet. Pedersen roter det til i et velment forsøk på å komme henne i møte og ender i grunn opp med baklengsmål. Han stakkarsliggjøres og blir liten (ja da, Joner er en sjenerøs skuespiller, men likevel).

EKSEMPEL TO: På landsmøtet i Sverige står Nina fram og bekjenner sine synder: Hun har drevet hor med en partikamerat, og sveket en uvitende og gift arbeiderkvinne i ly av partiet og dets virksomhet. I boka sitter Pedersen stiv og forferdet som vitne til den offentlige avbikten, men mumler til slutt fram en beklagelse, som sitter langt inne, for å redde stumpene av skakkjørt seanse. I filmen står han rakt fram og tar «offentlig sjølkritikk», og tilføyer like gjerne at affærens hemmelige karakter bare gjorde den mer pirrende. Manusforfatteren fratar ham både genanse og verdighet, for å parafrasere forfatteren.

I ANE DAHL TORPS skikkelse framtrer Nina Skåtøy som handlingens egentlige hovedperson og skyver (den allerede reduserte) gymnaslæreren ut av spotlighten. Jo da, det er fortsatt gymnaslærerens beretning - det er han som forteller, men subjektet er den ubendige Nina. Dattera som bryter med foreldrene; legen som blir syerske; kvinnen som forfører; mennesket som tror og som mister troen. Og den unge jenta som til slutt ikke har mer å gi. Og dette er kanskje filmens (og ikke minst Torps) fortrinn og øyeblikk med klarsyn: Den peker på Nina som historiens omdreiningspunkt; det er om henne alt snurrer, beveger seg og henter energi; det er hennes skjebne og hennes offer. Og det er dette vi skal se, insisterer Moland: Det tragiske i historien. Ikke det pussige. Ikke det humoristiske.

NEI, SOLSTAD har ikke skrevet et ironisk oppgjør som reduserer AKP(m-l) til en «politisk pussighet» slik en velrenommert professor har uttalt. Solstad har skrevet en tragedie. Enkelt og greit. Det er kanskje rett og rimelig at den berømte syklinga på vannet sløyfes i filmen, men hvorfor hopper filmskaperne bukk over selve mysteriet - hvordan noen kunne finne på å sykle på vannet i utgangspunktet? Var det for farlig?