Revolusjon i revers?

Uforsonlige politiske motsetninger og undertrykkelse av opposisjonen. Ingen bør bli overrasket om det kommer nye stormkast i Egypt.

SPLITTET: «Egypt er dypere splittet enn noen gang siden revolusjonen startet i januar 2011. Ordbruken er forstemmende, og voldsbruken enda verre», skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
SPLITTET: «Egypt er dypere splittet enn noen gang siden revolusjonen startet i januar 2011. Ordbruken er forstemmende, og voldsbruken enda verre», skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

Den nye egyptiske regjeringen er klar. Den består av teknokrater og liberale, flere kristne, men ingen islamister.

Brorskapets ledere er arrestert, 600 til 700 i tallet, og 8. juli ble drøyt 50 tilhengere skutt utenfor republikanergardens hovedkvarter, og mange flere skadet. Tapstallene øker dag for dag, men nå hører man lite om det, for Brorskapets TV-stasjoner ble stengt og det ble Al Jazeera også. I de offisielle kanalene finnes det bare én beretning om det som skjer, og den kontrolleres av makthaverne.

Etter en del fram og tilbake har salafistene, som hadde en representant på podiet da general al Sisi kunngjorde kuppet, fått kalde føtter. Og stor-imamen ved al Azar-universitetet, sunnimuslimenes høyborg, som også var på podiet, har trukket seg fra all offentlighet i protest mot volden og alle involverte parter. Dermed er mye som på Mubaraks tid, med den forskjell at Brorskapet ikke har gått under jorden, men protesterer høylytt.

De liberale og sekulære driver et høyt spill. Det er ingen tvil om at det «dype Egypt», Mubaraks statsapparat, politiet, sikkerhetspolitiet og rettsvesenet, trenerte og saboterte Morsi. New York Times påpeker at da de militære grep inn forsvant bensinkøene over natta, og politiet dukket opp igjen i gatene. Avisa siterer en mann som forteller at rike familier støttet Tamarod-bevegelsen økonomisk uten at bevegelsen visste det. Demonstrasjonene ga i hvert fall de militære en utmerket foranledning til å gripe inn, og litt etter litt får vi sikkert vite mer om hvordan kuppet ble forberedt. Derfor er det nå en og annen liberal/sekulær røst som spør seg selv, om de i forbitrelse over Brorskapet har kommet i skade for å støtte en utvikling de ikke kan stå inne for. Liberale ja, og demokrater av sinnelag kanskje, men har de vært nyttige idioter? Spørsmålet stilles, men juryen er ute inntil videre.

Sikkert er det at Egypt er dypere splittet enn noen gang siden revolusjonen startet i januar 2011. Ordbruken er forstemmende, og voldsbruken enda verre.

Egypt går med store underskudd hvert år: Ti milliarder dollar i 2006, 25 milliarder i 2010. Urolighetene tærer på produksjonen og turistinntektene svikter. Arbeidsledigheten anslås til over 40 prosent. Da kuppet kom var kornlagrene redusert til to måneders konsum.

De militære kontrollerer cirka en tredjedel av økonomien, som har vært styrt like mye med tanke på politisk kontroll som på produktivitet. Dette er omtrent som i Iran hvor revolusjonsgarden har en tilsvarende rolle. I begge land er korrupsjonen omfattende. Tyrkia har derimot greid å skyve de militære ut på den politiske sidelinja, med håp om at deres interesser i landets næringsliv også kan kuttes. Det er den veien Egypt må gå, men den synes veldig lang.

Saudi-Arabia og mange mindre Gulf-stater har lovt tolv milliarder dollar i gaver og lån. De autoritære regimene der er glade for at revolusjonen og Brorskapet er slått tilbake. Noen antyder at støtten er betinget av at Brorskapet holdes utenfor. USA har i en årrekke gitt 1,5 milliarder i militær hjelp, men den vurderes nå på nytt. Den amerikanske lovgivningen sier at støtten må opphøre i tilfelle militærkupp, derfor har administrasjonen unngått å kalle det inntrufne ved sitt rette navn. Det er det John McCain og andre i den republikanske opposisjonen som gjør. Men som tallene sier er den amerikanske støtten av underordnet betydning for Egypt. Den politiske er viktigere, men USA tråkker veldig forsiktig, klok av skade og i uvisshet om veien videre.

Hva innebærer dette for Egypts utenrikspolitikk? I en kritikk av Morsis politikk for noen måneder siden, ga Egypts nye utenriksminister Nabil Fahmy godkjent for hans handlekraft, men kritiserte ham for ikke å gi noen skikkelig begrunnelse for politikken. Fahmy vil ha en grense som «puster» i Gaza, og en politikk mot Israel som kanskje ikke er så ulik den Morsi førte, bortsett fra Brorskapets bånd til Hamas. Han har tatt til orde for en bred konferanse om sikkerhet og samarbeid i Midtøsten og har lenge frontet kravet om en sone fri for masseødeleggelsesvåpen i området. Han har en realpolitisk holdning til Iran, er åpen for et nærmere forhold til landet, oppfordrer næringslivet og det sivile samfunn til å engasjere seg for å skape gjensidig forståelse, og avviser enhver tanke på bruk av makt mot Iran.

Fahmy, som er en skarp tenker med lang fartstid i utenrikstjenesten, kan gjøre utenriksdepartementet til et kraftsentrum igjen etter mange år med presidentstyre av utenrikspolitikken under Mubarak og Morsi. Overgangspresidenten Adli Mansour er en symbolfigur og ingen konkurrent. Fahmy kan skape bred oppslutning om en fornyet utenrikspolitisk profil hvis omgivelsene gir ham mulighet til det. Det siste er imidlertid et stort «hvis», for det er blant annet et spørsmål om hvilken utenrikspolitikk økonomien krever, på kort så vel som på lang sikt, og hvor repressivt det nye styret blir i fortsettelsen. Hvis volden, fengslingene og ensrettingen fortsetter og de annonserte valgene ikke blir frie, vil omverdenens samarbeidsvilje fort koke ned til de autoritære arabiske monarkiene.

Morsi ble mye kritisert for sin økonomiske politikk, antakelig med stor rett. Men det er også grunn til å spørre om islamistene i det hele tatt har noen mulighet til å styre effektivt så lenge hæren og det dype Egypt kontrollerer så mye av samfunnsmaskineriet. Dette er et grunnleggende demokratisk så vel som økonomisk problem.

Nå har hæren bukta, om ikke begge endene, i et system hvor korrupsjonen og de økonomiske egeninteressene sitter som propper. Det gikk dårlig for de gamle makthaverne og det er ikke bedre utsikter for de nygamle. Legg til de uforsonlige politiske motsetningene og undertrykkelsen av opposisjonen, og både politikken og økonomien er i en slik forfatning at ingen bør bli overrasket om det kommer nye stormkast. Det er ingen snarlige utsikter til stabilitet i Egypt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.