- ENNÅ HAR IKKE UKRAINA GÅTT UNDER: Ukrainerne markerte i helga at det er 85 år siden Stalins folkemord mot de ukrainske bøndene. Foto: AFP / NTB Scanpix
- ENNÅ HAR IKKE UKRAINA GÅTT UNDER: Ukrainerne markerte i helga at det er 85 år siden Stalins folkemord mot de ukrainske bøndene. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Ukraina

Revolusjon uten handling

Fem år etter at den siste ukrainske revolusjonen startet, er det ord, mer enn handling, som knytter landet til Europa, skriver Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Det startet med det aller mest selvsagte spørsmålet for ukrainerne; skulle landet knytte seg til Moskva, og lene seg østover, eller til Warszawa og Brussel, og lene seg vestover? For i det politisk, kulturelt og historisk delte landet Ukraina er utenrikspolitikk tung skjebne. Det er spørsmål om liv og død, der det som historisk sett er liv for den ene halvdelen av befolkningen, er død for den andre halvdelen. Og omvendt.

Utenrikspolitisk orientering handler om eksistensielle spørsmål for ukrainerne. Skal Ukraina knytte seg til det autokratiske og korrupte, men kulturelt og religiøst gjenkjennelige Russland? Eller skal Ukraina knytte seg til den åpenhetskulturen som krever reelt demokrati og kamp mot korrupsjon, som er kulturelt og historisk mindre gjenkjennelig, men som i prinsippet preger EU?

Det er i disse dager fem år siden dette spørsmålet ble brutalt lagt fram for ukrainerne. President Viktor Janukovitsj skulle etter planen til EU-toppmøtet i november 2013 i Vilnius for å skrive under en intensjons- og samarbeidsavtale med EU, som ville knytte Ukraina mye nærmere unionen. Men i stedet skrev han plutselig under på en avtale med Russlands president Vladimir Putin, som knyttet Ukraina nærmere Russland. Han var riktig nok blitt utsatt for betydelig russisk press, med både pisk og gulrot, for ikke å skrive under avtalen med EU, men ingen trodde at han ville snu 180 grader rundt.

Snuoperasjonen var startskuddet for store demonstrasjoner i Kiev. Snart var Maidan-plassen igjen fylt av telt og demonstranter. Mer enn en million var de på det meste, og hver time stemte demonstrantene i den moll-stemte nasjonalsangen, med den dystre og advarende begynnelsen: «Ennå har ikke Ukraina gått under». Igjen skulle nasjonalsangen nesten få rett, for rundt hundre dager, og hundre drepte, seinere, måtte Janukovitsj flykte hals over hode, med hjelp av russisk etterretning, til Russland. Det var andre gang han var avsatt i en revolusjon.

Skulle han aldri lære? Første gang Janukovitsj ble avsatt var da han organiserte valgfusk i 2004, og folket vendte seg mot ham. Denne gangen - i 2013 - 2014 - oppførte han seg stadig mer som en autokrat, som fengslet politiske motstandere, og brukte opprørspoliti som skjøt med skarpt mot demonstranter.

Nei, han skulle aldri lære. Men det skulle heller ikke de som fikk makta servert på et sølvfat da regimet til Janukovitsj kollapset. For igjen var Ukraina ridd av de indre motsetningene som på mange måter er landets forutsetning. Og igjen var makta arvet av strukturer der penger og politisk makt fulgte hverandre som onde skygger, der penger gir politisk makt, og politisk makt gir penger. Og der det slett ikke er vanntette skott, men i stedet ganske åpne sluser, mellom politikken og pengene. President Petro Porosjenko, sjokoladekongen, er en av Ukrainas rikeste menn, og dermed en del av problemet, og ikke av løsningen. Det tyder også hans oppslutning på - så vidt over ti prosent - før presidentvalget i vår.

Ukraina ligger nær bunnen på alle internasjonale målinger når det gjelder korrupsjon. I over et år har Det internasjonale pengefondet holdt nødvendige kreditter tilbake for å presse den ukrainske regjeringen til å innføre reformer, og demonstrere at den mener alvor i sitt arbeid mot korrupsjon. Kredittene er helt nødvendige for å holde statsapparatet igang. Deprimerende nok for EU så ser pisken ut til å virke vesentlig bedre enn gulrota når landet skal velge sitt eget beste. Derfor er Ukraina langt unna medlemskap i både EU og Nato.

For alle praktiske formål har Ukraina likevel valgt side. Krigen med Russland i Øst-Ukraina og annekteringen av Krim-halvøya i 2014 gjør at Ukraina har valgt Vesten som sin partner. Men at det er ukrainernes valg er en sannhet med store modifikasjoner. For på mange måter var det Russland som tok Ukrainas valg. Aggresjonen i Øst-Ukraina - som er en krig som har tatt mer enn 10 000 liv - har for første gang i historien samlet ukrainerne om det samme nasjonale prosjektet. Uten den russiske aggresjonen ville Ukraina trolig vært like splittet som det alltid har vært, med et øst som ville vært orientert mot Russland, et vest som ville vært orientert mot Europa, og et stort og flytende område i midten som derfor alltid ville definert det politiske flertallet.

Det flertallet er nå - godt hjulpet av et aggressivt Russland - trygt forankret i Vesten. Men ukrainerne må selv gjøre jobben med å kvalifisere seg til den verden de mener de hører hjemme i.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.