Revolusjon?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I FORRIGE UKE

gikk antropolog og universitslektor Bror Olsen ut i VG og hevdet at musikkrevolusjonens tid var over. «I 1944 kom be-bop. I 1954 rock 'n' roll. På sekstitallet fikk verden beat og psykedeliarock. I 1977 oppsto punk og i 1988 house. I 90-årene kom ingenting», sto det. Olsen forklarte revolusjonsfraværet med at platebransjen var i forandring. At den plukket opp undergrunnsfenomener raskere enn bandene kunne si kredibilitet og at den nye musikkteknologien hadde forandret maktforholdet mellom artist og bransje. Olsen så heller ingen tegn til at det vil komme en ny musikkrevolusjon i nærmeste framtid.

HVA SOM

karakteriserer en revolusjon er selvfølgelig et definisjonsspørsmål. Selv om den antar utradisjonelle former betyr det ikke at den ikke eksisterer. Ved å lete etter musikalske kjennetegn som ikke er aktuelle lenger overser Olsen vesentlige utviklingstrekk i den moderne musikkhistorien. Gjennom hele resonnementet hopper han for eksempel glatt over musikksjangrene soul, hiphop og R&B. Nittitallet er tiåret da hiphop og R&B for alvor tvang seg inn på hitlistene og etablerte seg som den musikalske mainstreamen i USA. En forandring som har hatt enorme konsekvenser for platebransjen. Et kjapt blikk på Billboard-lista avslører at fem av forrige ukes ti mest solgte skiver i USA enten er hiphop-eller r&b-plater. Og at Eminem ikke ble den rappens Elvis som så mange spådde, kommer blant annet av at hiphop sto så sterkt på egenhånd at den ikke trengte hvit drahjelp.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.