Revolusjonære Frans

Omrisset av en revolusjon i Vatikanet avtegner seg under pave Frans. Men heller ikke paver kan vel utrette undere? spør Einar Hagvaag.

FOLKETS PAVE: Pave Frans hvor han liker seg best, på gata blant vanlige folk. Han føler seg «i bur» i Vatikanet, men skjønner det er nødvendig. Han vil jage kardinaler, erkebiskoper, biskoper og prester ut av palasser og kontorer til «utkantene, hvor folk lider». Kirka skal være «et feltsjukehus». Foto: AFP / Scanpix / ALBERTO PIZZOLI
FOLKETS PAVE: Pave Frans hvor han liker seg best, på gata blant vanlige folk. Han føler seg «i bur» i Vatikanet, men skjønner det er nødvendig. Han vil jage kardinaler, erkebiskoper, biskoper og prester ut av palasser og kontorer til «utkantene, hvor folk lider». Kirka skal være «et feltsjukehus». Foto: AFP / Scanpix / ALBERTO PIZZOLIVis mer
Kommentar

I sine fem måneder i pavestolen har Jorge Mario Bergoglio, som pave Frans, både sendt ut budskap og tatt organisatoriske grep som innvarsler store omveltninger i Vatikanet. Det har vært så mye, så raskt, at det kunne likne Guds vrede i form av et uvær med hvirvelvinder. Men det har skjedd så stillferdig og ydmykt at det føles som en vederkvegende varm sommerluft, som senker velvære over alt og alle.

Fra første stund har han vært en helt annerledes pave. Han er jesuitt og fra Latin-Amerika, han tok navn etter Frans av Assisi, han kler seg enkelt, bor i et pensjonat og snakker om ei fattig kirke for de fattige. Hans første reise ut av Roma gikk til Lampedusa for å velsigne druknede båtflyktninger. Hans første utenlandsreise gikk til Brasil hvor han tok ungdommen med storm på Copacabana og ga et fjernsynsintervju under fire øyne.

Ombord i flyet tilbake til Roma ga han er halvannentimes pressekonferanse hvor et av svarene var:

- Hvis noen er homo og søker Gud og har god vilje, hvem er jeg til å dømme ham?

Frans har tatt imot en gammel bruktbil fra en prest og kjørt den. Han setter seg ned og ringer rundt til troende som har henvendt seg til ham. Han har skrevet åpent brev til de ikke-troende og sier de kan komme til himmelen. Han har gitt et langt intervju til den ateistiske redaktøren av avisa La Repubblica om tvil og tro.

I seks timer over tre dager lot Frans seg utspørre av redaktøren for jesuittenes tidsskrift La Civiltà Cattolica, hvor han som historiens første pave bekjenner sine synder offentlig.

- Jeg er en synder. Og det dreier seg ikke om en talemåte eller et litterært uttrykk. Jeg er en synder, svarte han på spørsmål om hvem han er.

Bergoglio angrer på å ha vært autoritær og ikke lyttet på alles råd før han har tatt avgjørelser. «Men jeg har aldri vært på høyresida», sier paven om sitt politiske ståsted.

- Jeg ser kirka som et feltsjukehus etter et slag. Hvor unyttig det er å spørre en såret om høyt nivå på kolesterol eller sukker! Vi må lege sårene. Etterpå kan vi snakke om annet. Lege sår, lege sår! sier han.

- Jeg tenker på ei kvinne som har bak seg et ødelagt ekteskap hvor hun også opplevde en abort. Etterpå har hun giftet seg igjen og lever i fred med fem barn. Aborten tynger henne veldig og hun angrer alvorlig. Hun vil gjerne gjenoppta sitt kristne liv. Hva gjør da en skriftefar?

- Skriftestolen er ikke et torturkammer, men stedet for nåde hvor Herren oppildner oss til å gjøre vårt beste, forklarer paven.

- Vi kan ikke fortsette å insistere bare på spørsmål om abort, homoseksuelle ekteskap eller prevensjon. Det er umulig. (...) Det er ikke nødvendig å snakke om disse sakene ustanselig, refser han og sier at noen kretser er «besatt» av disse spørsmålene.

Har vett og forstand omsider inntatt Vatikanet? kan mangfoldige vantro spørre. Det er menneskelig nestekjærlighet, svarer millioner av håpefulle katolikker. Også de blinde ser i Frans en pave i særklasse.

I kuria, Vatikanets regjering og styringsverk, sitter mange mektige motstandere og skjelver under kjortlene. Denne uka satte paven seg ned med åtte kardinaler - fra Australia, Honduras, USA, India, Tyskland, Kongo, Chile og Italia - som skal vurdere både reformer av kuria og kvinnenes plass i kirka. Samtidig offentliggjorde den skandaleombruste Vatikanets bank for første gang sine regnskaper.

Et tidsskifte skjer nå midt i oktober. Da går den mektige statssekretæren Tarciso Bertone av, han som får skylda for det mislykkede styret til Benedikt XVI. Til ny «visepave» og regjeringssjef har Frans utnevnt Pietro Parolin, som har vært nuntius - ambassadør - i Venezuela. Det er pavens viktigste utnevnelse hittil.

Diplomaten Parolin ble motvillig forvist til Venezuela av Bertone. Der utrettet han et «under» ved å få til et godt forhold til president Hugo Chávez, som først mente at «Kristus trenger ingen ambassadør» fordi han snakket med ham direkte.

Parolin kaller sølibatet for en katolsk sedvane og ikke et dogme, altså noe som kan endres. Det finnes 58 000 gifte prester, som kunne bøte på en stor mangel og som nå øyner håp. Spørsmålet om kvinnelige prester er ikke lenger et tabu.

Nylig tok Frans imot den peruanske teologen Gustavo Gutiérrez, som fant på navnet frigjøringsteologien. Frigjøringsteologene har vært utstøtt av de to forrige pavene som «kommunister». Nå øyner de håp. Det snakkes om å gjøre erkebiskop Óscar Romero, som ble drept av en dødsskvadron i El Salvador mens han holdt messe, til helgen.

Kan dette gå? Kan en revolusjonær synder i Peters stol lykkes? Katolikkene har en helgen også for sunn tvil, tvileren Tomas.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.