DIPLOMAT: Aleksandra Kollontaj i 1930. Hun var verdens første kvinnelige ambassadør, først i Norge, siden i Mexico og til slutt i Sverige. Hun bidro som forhandler i diverse politiske saker og ble kjent som en dyktig mekler når det gjaldt handelsavtaler. I Oslo møtte hun blant andre den unge Einar Gerhardsen.Foto: SCANPIX/Dagbladet
DIPLOMAT: Aleksandra Kollontaj i 1930. Hun var verdens første kvinnelige ambassadør, først i Norge, siden i Mexico og til slutt i Sverige. Hun bidro som forhandler i diverse politiske saker og ble kjent som en dyktig mekler når det gjaldt handelsavtaler. I Oslo møtte hun blant andre den unge Einar Gerhardsen.Foto: SCANPIX/DagbladetVis mer

Revolusjonens ambassadør dyrket det norske landskapet

Alaksandra Kollontajs memoarer ute på norsk.

Kommentar

Dagbøker, brevsamlinger og memoarverk kan være fortreffelig lesning; på samme tid tidsbilder, kunnskapsverk og personlige uttrykk. Olav H. Hauges dagbok eller den store boka med Vincent Van Goghs brev som kom ut på norsk i fjor, ruver bokstavelig talt i bokhylla.

For et par, tre uker siden ble et verk av samme dimensjoner utgitt i Norge; Aleksandra Mikhajlovna Kollontajs «Diplomatiske nedtegnelser 1922-1930». En bok på 842 sider, iberegnet fotografier, noter og registre, fylt med alt fra norske naturskildringer til samtaler med Stalin.

Kollontaj (1872-1952) er en legendarisk skikkelse i russisk historie. Hun ble født i St. Petersburg, som barn av en ukrainsk offiser og en finsk bondejente. Som ung ble hun fanget av arbeidernes sak, og i eksil drev hun agitasjon for revolusjonen.

Fra 1915 oppholdt hun seg i Norge, inntil hun reiste tilbake til Russland og sluttet seg til Lenin i 1917. Hun ble verdens første kvinnelige statsråd i den nye regjeringen.

Men hun var en stridbar kvinne med sterke meninger. Hun var opptatt av kvinnens stilling og hadde radikale, antiborgerlige og frihetlige ideer om erotikkens plass i menneskenes samliv, tanker som ikke uten videre appellerte til Lenin. Hun hadde forlatt sin mann etter å ha født en sønn i 1994.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1917 forlot hun sitt ministerkontor og forsvant i ti dager. Hun hadde da vært sammen med den fargerike, ukrainske offiseren Pavel Dybenko. Lenin ble oppfordret til å straffe henne. Det gjorde han ved å gi henne ordre om å gifte seg med elskeren. Altså binde henne i ekteskapets lenker. De giftet seg, men ekteskapet ble kortvarig.

I 1922 ble Kollontaj sendt utenlands. Som diplomat slo hun en ny rekord, denne gangen som verdens første kvinnelige ambassadør. Memoarboka omhandler tida i Norge der hun var i to omganger, fra 1922-1926 og 1927-1930. Deretter ble hun sendt til Stockholm hvor hun bodde fram til 1945. I 1940, etter at Leon Trotskij ble myrdet, var hun og Stalin de eneste gjenlevende fra den første sentralkomiteen i Russland. Hun unngikk trolig utrenskningene fordi hun oppholdt seg utenlands.

Hun elsket Norge. «Jeg måtte gispe av den norske naturens eventyrlige skjønnhet. I vest de fantastiske fjellformasjonene, nede ved foten av fjellene den blågrønne fjorden - veien ut til alle hav og oseaner.» Hun bejubler Lillehammer:

«I nord ligger de berømte snedekte toppene av Dovre. Under oss ligger innsjøen Mjøsen, som allerede er islagt. Sonja Henie, verdensmesteren i kunstløp på skøyter, trener der om morgenen

Begeistringen må likevel ikke forlede noen til å tro at hun var en svermer. Som Ellinor Kolstad skriver i etterordet til Kollontajs bok «Revolusjon og kjærlighet» (1977): «Som partiteoretiker i anarko-syndikalistisk retning var kvinnens materielle og følelsesmessige frigjøring for henne et mål innebygget i klassekampen og sosialismen. Hun var kommunist og ingen småborgerlige opposisjonell.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook