FOR FRIHET: Demonstranter foran parlamentet i Kairo 9. februar. Demonstrasjonene i Egypt og Tunisia har motbevist at muslimer ikke er klare for frihet og menneskerettigheter, skriver forfatteren. Foto: Scanpix
FOR FRIHET: Demonstranter foran parlamentet i Kairo 9. februar. Demonstrasjonene i Egypt og Tunisia har motbevist at muslimer ikke er klare for frihet og menneskerettigheter, skriver forfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Revolusjonens vaklende framtid

OPPRØRET I EGYPT: Ekstatiske demonstranter på Tahrir-plassen viser oss at Samuel Huntington tok feil. Det er de neste stegene som blir vanskelige.

Egypt: Ingen forutså det, men alle kunne forklare det i ettertid, ble det sagt om en annen revolusjon. Det er like sant om denne.

«For å være ærlig, trodde vi at vi ville holde ut i omtrent fem minutter», forteller en av organisatorene av den første protesten 25. januar som startet den egyptiske revolusjonen. «Vi trodde vi ville bli arrestert umiddelbart». Var de blitt arrestert, ville Mubaraks sikkerhetsstyrker ennå en gang ha drept fosteret i livmoren, og Internett nå vært fylt med artikler skrevet av eksperter med forklaringer på hvorfor Egypt ikke er Tunisia. I stedet summer nettet av selvsikre forklaringer på det ingen forutså. Slik er illusjonen av etterpåklok determinisme.

Før vi går videre, la oss bukke i ære og respekt to ganger. Først og dypest til de som med enorm risiko startet dette, uten støtte fra det selverklærte frihetselskende Vesten, og mot et regime som rutinemessig begår tortur. For det andre - hatten av for hellet, tilfeldigheter, Fortuna, som slik Machiavelli beskrev det bestemmer halvparten av alt som skjer av menneskelig virksomhet.

Ingen revolusjon er kommet noen vei uten modige individer og flaks.

Et offer for denne revolusjonen er gledelig nok troen på kulturell determinisme, og spesielt forestillingen om at arabere og/eller muslimer ikke er klare for frihet, verdighet og menneskerettigheter. Deres kultur, er vi blitt forsikret om av Samuel Huntington og andre, programmerte dem til noe annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Si det til folket som danser på Tahrirplassen.

Dette betyr ikke at vi skal fornekte at det religiøse og politiske mønsteret til radikal og konservativ islam og moderne arabisk historie, vil gjøre overgangen til et stabilt, liberalt demokrati vanskeligere enn det var i for eksempel Tsjekkoslovakia. Kanskje vil det hele gå forferdelig galt.

Men den nedlatende forestillingen om at «dette kan ikke skje der» er blitt tilbakevist i Tunis? og Kairos gater.

La oss også bli kvitt en annen deterministisk ide. I uttrykk som «Facebook-revolusjonen», «Twitter-revolusjonen» og «Al-Jazeera-revolusjonen» møter vi igjen det teknologiske deterministspøkelse. Etter å ha snakket med venner i Kairo, er jeg ikke i tvil om at disse mediene spiller en viktig rolle i organiseringen og veksten av protestene som begynte 25. januar.

Som i Tunisia, fungerer samspillet mellom internett, mobile sosiale nettverk og den gamle supermakten tv, som katalysator. Al-Jazeera har skapt en fengslende fortelling av frihetskampen, med bruk av blogger og uskarp filming med mobiltelefonkameraer.

Denne gamle og nye teknologien spilte en stor rolle, men forhindret likevel ikke at opprør i Hviterussland og Iran ble knust.

Teknologien bestemmer ikke utfallet, mediet er ikke budskapet.

Så har vi de historiske analogiene. Jeg har ikke tall på hvor mange artikler jeg har lest (inkludert, må jeg legge til, én skrevet av meg selv) som spør om dette er det arabiske 1989. «Den arabiske verdens Berlin-øyeblikk», roper en overskrift. «Dette er ikke noe 1989-øyeblikk», skriker en annen. Sammenlikningen vil kanskje ikke si oss så mye om hva som skjer i Egypt, Tunisia eller Jordan, men den sier definitivt noe om 1989. Det er ingen tvil om at 1989 er blitt det tidlige 21. århundrets hovedmetafor for revolusjon. Glem 1917, 1848 og 1789.

En annen analogi er Iran 1979 - og utsikten til at vi ender med en radikal, voldelig islamisme. Roger Cohen i New York Times, som har skrevet briljante kommentarer fra Tunisia og Egypt, følger journalistikkens første lov (forenkling først, dernest overdrivelse) når han skriver at hovedspørsmålet i Egypt er om vi er vitne til Teheran 1979 eller Berlin 1989.

Svaret er at det vi er vitne til i Kairo 2011 er Kairo 2011.

Jeg mener ikke dette i den enkle betydningen at alle hendelser er unike. Men jeg mener at det som kjennetegner en ekte revolusjon, er at det skapes noe genuint nytt.

Nytt i Kairo 2011 er at store mengder arabere og muslimer reiser seg, med stolthet og (for det meste) fredelig disiplin, for menneskelig verdighet, mot korrupte, undertrykkende ledere. Nytt i 2011 er graden av desentralisering i demonstrasjonene, slik at selv velinformerte observatører sliter med å svare på hvem som organiserer det.

Nytt i 2011 er det underliggende trykket fra demografien, når halve befolkningen i disse landene under 25 år.

Gammelt i Kairo, like gammelt som pyramidene, like gammelt som sivilisasjonen, er ropet fra undertrykte menn og kvinner som overvinner frykten og får en følelse, om enn flyktig, av frihet og verdighet.

Mitt hjerte hoppet av glede da jeg så bildene av de store, feirende folkemassene i Kairo tirsdag. Men vi må minne oss selv på at slike øyeblikk er forbigående. Det harde arbeidet med å befeste friheten ligger foran oss.

Her kommer historiske sammenlikninger til sin rett. Det finnes ingen erstatning for presis analyse og førstehåndskjennskap til den enkelte situasjonen, men historien tilbyr en verktøykasse av erfaring som viser hvordan revolusjonen kan gå galt og de sjeldne kombinasjonene som gjør at den går bra.

Verken på opposisjonens eller på den offisielle siden finnes en av de viktigste forutsetningene for å lykkes ennå: Organiserte partnere som kan forhandle fram en overgang. En form for nesten-organisasjon er tydelig vokst fram på Tahrirplassen. Men vi er fortsatt langt fra en allianse av opposisjonskrefter som kan kanalisere folkeopinionen til forhandlingsbordet.

På den offisielle siden må Hosni Mubarak og hans visepresident trå til side for en overgangsregjering, ledet av en person som er akseptabel for alle (i hvert fall de fleste) sider, en person som gamle Amr Moussa, generalsekretær i Den arabiske liga. Bare når disse to er på plass, kan vi begynne å stole på at den egyptiske revolusjonen er på rett vei.

Oversatt av Dagbladet.

KRONIKKFORFATTER: Forfatter og historiker Timothy Garton Ash.
KRONIKKFORFATTER: Forfatter og historiker Timothy Garton Ash. Vis mer