Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Revolusjonerende musikk

SIGRID HVIDSTEN

kommenterer i Dagbladet tirsdag 23. november et intervju med undertegnede som kom på trykk i VG mandag 13 november. Hvidsten hevder at jeg ikke ser skogen (les musikkrevolusjonene) for bare trær. Hun lanserer slik jeg forstår det hiphop og r&b som 90 tallets poprevolusjon(er). Henne om det. Intervjuet med meg hadde bakgrunn i en dr. grads avhandling i sosialantropologi som jeg nylig har disputert på. Avhandlingen handler om nyskaping i populærmusikk, og er basert på undersøkelser i musikermiljøer i London, Oslo og Tromsø. Slik jeg ser det uteble 90- tallets pop-revolusjon, og avhandlingen er en teoretisering om grunnene til en slik uteblivelse.

På bakgrunn av opphold i London i 1997, 98 og 99, knytter jeg uteblivelsen av en forventet revolusjon først og fremst til at ny, computerbasert musikkteknologi har senket terskler for nye utøveres inntreden i etablert stil. Revolusjonen, som var forventet både i engelsk musikkbransje, på gata i London, og ut fra samfunnsvitenskapelige forståelser, ble i London en tid også knyttet til en bestemt stil: Speed Garage. Speed Garage ble aldri stor, og ingen nye stilarter har siden hatt en tiltrekningskraft på musikere og publikum som har kjennetegnet musikkrevolusjoner som rock'n'roll, psykedelia, pønk eller house.

I MITT

arbeide forsøker jeg å imøtegå forklaringer av revolusjonerende musikkstiler og subkulturer som «generasjonsfenomener». Jeg mener at uteblivelsen av nittitallets poprevolusjon motsier tesen om at «hver generasjon sitt opprør». Alternativt hevder jeg at tersklene for at nye musikere skal kunne hevde seg innen etablerte stiler øker eller høynes med stilenes alder.

Høy grad av utestengelse betyr et potensiale for nyskapte stilarter, fordi tilstrømmingen til slike, av frustrerte musikere, vil bli stor. På 90 tallet hevder jeg at slike terskler har vært lavere, på grunn av muligheter til billige innspillinger på nytt computerbasert ustyr. Dermed har tilstrømning til nyskapte musikkstiler blitt for liten.

JEG MENER

derimot ikke å hevde at det ikke har skjedd noe på 90- tallet. Nyskaping skjer nærmest hele tiden. Men bare noen få av dem får en så brå oppslutning at jeg ville kalle dem revolusjoner - stilarter som pønk og house fikk i løpet av få måneder en formidabel oppslutning av musikere og publikum - og det er denne store graden av oppslutning som for meg definerer dem som populærmusikalske revolusjoner. Jeg er enig i at mye har skjedd med hip hop og r&b etter housemusikken. Men først og fremst på grunn av et stadig tilsig av musikere med ulike inntak til stilene. Stor variasjon innen stilarter er i mitt perspektiv på pop et tegn på lave terskler for nye musikere. De nevnte stilartene er spesielt berørt av musikkteknologiske endringer fordi de er elektronisk baserte stilarter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media