Revolusjonerende musikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

SIGRID HVIDSTEN

kommenterer i Dagbladet tirsdag 23. november et intervju med undertegnede som kom på trykk i VG mandag 13 november. Hvidsten hevder at jeg ikke ser skogen (les musikkrevolusjonene) for bare trær. Hun lanserer slik jeg forstår det hiphop og r&b som 90 tallets poprevolusjon(er). Henne om det. Intervjuet med meg hadde bakgrunn i en dr. grads avhandling i sosialantropologi som jeg nylig har disputert på. Avhandlingen handler om nyskaping i populærmusikk, og er basert på undersøkelser i musikermiljøer i London, Oslo og Tromsø. Slik jeg ser det uteble 90- tallets pop-revolusjon, og avhandlingen er en teoretisering om grunnene til en slik uteblivelse.

På bakgrunn av opphold i London i 1997, 98 og 99, knytter jeg uteblivelsen av en forventet revolusjon først og fremst til at ny, computerbasert musikkteknologi har senket terskler for nye utøveres inntreden i etablert stil. Revolusjonen, som var forventet både i engelsk musikkbransje, på gata i London, og ut fra samfunnsvitenskapelige forståelser, ble i London en tid også knyttet til en bestemt stil: Speed Garage. Speed Garage ble aldri stor, og ingen nye stilarter har siden hatt en tiltrekningskraft på musikere og publikum som har kjennetegnet musikkrevolusjoner som rock'n'roll, psykedelia, pønk eller house.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.