Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Richard Egarr, cembalo Livet, spilt bakfra

Et sangbart cembalo!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Cembalisten Richard Egarr er mest kjent for et norsk publikum gjennom samarbeidet med en annen engelskmann, fiolinisten Andrew Manze. Men han står så visst støtt på egne bein også. Det kan vi blant annet høre på hans siste soloutgivelse på Harmonia Mundi, Bachs «Goldbergvariasjoner», supplert med den korte, men utsøkte samlingen av 14 Goldberg-kanons, der han takket være moderne opptaksteknikk får det hele til å gå i hop ved å spille duo med seg selv.

DER ANDRE CEMBALISTER, for eksempel vår egen Ketil Haugsand, bringer liv i spillet ved hjelp av det rytmiske drivet som ligger i klimpreinstrumentet, er Egarr en av de få som insisterer på at cembaloen skal spilles sangbart, molto cantabile .Underet er at han faktisk får det til. Mange har beskyldt Egarr for å bli lettere maniert i sin tilgang til musikken i strengene, at toneansatser og frasering presses vel langt. Selv synes jeg at det låter flott og ekstravagant, også på denne utgivelsen. Og jeg tror at han og salige Johann Sebastian ville ha vært skjønt enige om at det sangbare linjespillet i denne musikken ikke lar seg knipse av, så lett som mange cembalister vil ha det til.

RESULTATET ER EN sterk tolkning, skyggelagt med så mange fasetter som partituret inneholder, minst.Skygger av et helt annet slag preger Mariss Jansons siste utgivelse på EMI, med Bayerische Rundfunk-orkesteret. Verkene på programmet er Sjostakovitsj\' 3. symfoni, den såkalte «Første mai» fra 1929 og Symfoni nr. 14, fra førti år seinere.Det er dyster musikk, i begge tilfeller. Symfoni nr. 3 har ennå røtter i det ekperimenterglade russiske 20-tallet, og bare en hysterisk grunnstemning som slår om i en banal 1ste mai-jubel, røper hvor mye som er ute av fuge. Førti år seinere, og det meste av illusjoner fattigere, er det som om Sjostakovitsj\' musikk så vidt orker å slepe seg fram gjennom den utsøkte samlingen av dikt signert Apollinaire, Lorca og Rainer Maria Rilke.Larissa Gogolewskaja og Sergei Aleksashkin gir stemme til de nesten katatone klangene, så hørbart dødsmerket allerede i klangen, at oversettelsene i coverteksten nesten er unødvendige.Og Jansons er i sitt ess. Han har signert plateutgivelser i det siste, blant annet med sitt nye orkester i Amsterdam på strak arm, liveopptak som har gått uredigert til platepressen på egen label, til dels bedøvende likegyldig.

MEN I SJOSTAKOVITSJ kan jeg aldri huske å ha hørt noe annet enn en inspirert Jansons, i en slags dyptloddende forvaltning av fedrenes arv, som EMIs ingeniører og redaktører vet å ta vare på. Dødsmerket er kan hende Mozart også i sin store messe i C-moll (den med alle de flotte sopransoloene), men på en helt annen måte. Harmonia Mundi har gjenutsendt Philippe Herreweghes versjon i sin nydelige, kunstbokliknende Mozart-billigserie. Den er verd både å lytte til og å bla i, fordi Herreweghe har funnet et så dynamisk nyansert modus for fortolkningen at jeg knapt har hørt maken. Noen synes at det låter for timid, selv synes jeg intensiteten i denne nesten tilbakeholdte jubel holder så det rekker, og mer til.