Richard Hawley

Romantisk og elegant regnværspop fra Pulp-gitarist.

Ikke la deg villede av multiinstrumentalisten Richard Hawleys fortid i britpop-parentesen The Longpigs, hans studioarbeid for Robbie Williams og All Saints eller hans nåværende status som Pulp-gitarist. På sitt andre solo-album «Late Night Final» tangerer Hawley riktignok noen av Pulps overskyede Sheffield-stemninger og Scott Walker-tilbøyeligheter, men han gjør det innenfor et lekkert, neddempet lydbilde som plasserer ham rett inn i den nyakustiske bølgen.

Åpningssporet «Something Is...» høres ut som Elvis Costello på eksistensialistisk kafétur i Paris, «Baby You're My Light» og «Love Of My Life» er The Smiths gjenfødt innenfor «quiet-is-the-new-loud»-paradigmet, og på «The Nights Are Cold» går han Sondre Lerche i næringa med regntung bossapop.

Hawley er en elegant gitarist som briljerer med minimalistisk kraft, og måten han crooner seg gjennom disse melankolske visene på, mens klokkespillet drypper blå tårer i bakgrunnen, bør treffe popromantikere i alle aldrer rett i hjertet.