Richard Kongsteien

Kveld var blitt natt. Snøen pisket i ansiktet og det var langt å gå. Men Richard Kongsteien og kompisen Per skulle fram. Oppdraget hadde høyeste prioritet: De skulle hyle «likpuler» ut over eteren fra Radio Spiralen.

- Det var mine tre sekunder som radiobølle. Det var Per som sa det, altså. Jeg bare sto og fniste i bakgrunnen.

- Nekrofili i beste sendetid?

- «Likpuler» var et uttrykk som sto sterkt i gjengen på den tida.

RADIO SPIRALEN VAR

guttenes egen radio. Da nærradiobølgen skylte over landet, fant de tre 15-åringene ut at de skulle slenge inn en konsesjonssøknad. Radio Spiralen ble etter noen år, da Richard og kompisene var ute av bildet, arbeidsplass for flere fast ansatte. I 1989 ble den lagt ned.

- Det var en morsom periode. Vi hadde mange rare programmer på lufta. Vi var en umoden utgave av Espen Thoresens «XL». Alle trodde vi var rasister, men «Samehjørnet» var bare et fast innslag med masse ironi.

Skandale ble det først da de hadde innringingskonkurranse med signerte a-ha-plater som premier. Radiobøllene hadde skrevet sin egne navn på dem. «De var jo signerte, ikke sant?».

Seinere begynte Kongsteien i NAFs Radio Motor. Karriereambisjonene førte hans velartikulerte radiostemme videre til NRK Buskerud/Vestfold. I 1993 fikk han sommerjobb i TV2, og der ble han. 26 år gammel fikk Richard jobben som programleder i «Øyenvitne».

- Det var en enorm utfordring. Plutselig hadde jeg ansvar for en egen redaksjon. Men i all beskjedenhet: Det ble et veldig bra program.

«Fra virkeligheten» går tre ganger i uka på TVNorge. Nå har han tatt opp 75 programmer som skal på skjermen utover høsten.

- Nei, jeg tror ikke jeg har ødelagt mine sjanser til å få seriøse oppdrag ved å fronte et slikt program. Men nå har jeg lyst til å gjøre noe annet, det blir nok ikke mer «Fra virkeligheten» på meg.

- JEG HATER SVENSKTOPPER.

Men de er utrolig underholdende. Det er noe naivt morsomt med dem, og de er skummelt lett å lage. «Jag gillar dine lår og ditt vesen,» synger Richard. Og jeg kan med litt godvilje ane hvorfor Jahn Teigen ville ha Kongsteiens gruppe Himlarna til å opptre på 49-årsdagen sin. Til høsten kommer plata «I den sjuende himmel».

- Vikingarna-Christer er bare rå!

Himlarna hadde sitt utspring i Volda, og er sponset med gule jakker og blå bukser hentet innerst på lageret til klesmerket Giovanni. De spiller med høy ironifaktor og voldsom innlevelse. Medstudentene gapskrattet, og bandet hadde alliert seg med jentene så vokalist-Richard druknet i truser på hver konsert. Utenom studentmiljøet, «på lokalet», vanket det også anerkjennende nikk fra salen.

I fjor sluttet Richard Kongsteien å røyke. Da ble han avhengig av sigarer og 17 kilo tyngre.

Sigarene først...:

- Jeg hadde holdt meg til utpå høsten, da skulle jeg liksom tillate meg en sigar på fest. Nå er jeg avhengig. Ja, jeg trekker ned. Ja, jeg vet det er mye mer nikotin i sigarer, men vanlig røyk smaker ingenting lenger...

...så vekta:

- Jeg hadde 70-talls Elvis-mage og var god og rund i kinnene en stund. Når du plutselig veier 94 kilo, må du enten gro helskjegg og bli biker eller slanke deg. Nå veier jeg 85 kilo og trives med det, sier B-mennesket og B-filmentusiasten med statisterfaring fra «Blücher» og «Kodenavn Kyril». Og sterke erfaringer fra Libanon.

- Jeg var der i 15 måneder. Det var beinhardt, og vi var avskåret fra omverdenen i måneder av gangen. Likevel er det en tid jeg ikke ville vært foruten. Kameratskapet var så utrolig sterkt. Da faren min døde, tok medsoldatene seg av meg. Det var en omsorg man ikke skulle tro fantes i et så mannsdominert miljø. Jeg er utrolig takknemlig. Den tida lærte meg mye.

- JEG VAR MASSE PÅ

byen og hadde det himla gøy, før. Men alle barnefedre med samvittighet slutter med det. Og jeg føler ikke noe savn.

Kongsteien var stamgjest på Tostrupkjelleren, og da en kompis ringte for å få tak i ham, svarte barjentene alvorlig: «Han har ikke kommet ennå.»

- Men du kom hjem til Connie etter guttefest i Drammen?

- Hæ? Hehe. Stemmer, jeg haika fra Lierstranda til Oslo i kjærlighetsrus. Vi var på guttefest i Drammen. Jeg savna Connie og ville hjem midt på natta.

Kongsteien tok buss i feil retning med en annens jakke, var blakk og sovnet. Det endte med at han ble vekket av bussjåføren og trasket rundt i Lierskogen på jakt etter motorveien. Connie Barr fikk kjæresten på døra klokka 07.00.

En kamerat forklarer: «Den eneste som virkelig har klart å bergta Richard, er Connie. Det høres ut som en klisjé, men da hun dukket opp, ble han skikkelig fårete, knisete og rar. Og er det ennå.»

- Hun er fantastisk, sier Richard.

- Du har funnet din livs kjærlighet?

- Ja, man skal ikke kimse av det når den dukker opp. Når man finner en sjelefrende som er vakker, klok og interessert, er man utrolig heldig. Jeg tror vi gifter oss snart.

Derfor flørter ikke Richard så fælt lenger, men Connie mener han smiler veldig pent tilbake.

Samboer Barr må være noe for seg selv. Det er ikke hvem som helst forunt å få en mann til å bytte ut sitt siste ungkarsminne, en lekker MG-A 1962-modell roadster, og kjøpe stasjonsvogn.

- Jeg skal ha en rask cabriolet igjen. Men stasjonsvogna er fin, den.

«DAMER I ALLE ALDRER

i alle land faller for Richard,» fortelles det fra velinformert hold, og vi blir tipset om å spørre...

- ...Grevinnen av Andalucia?

- Nei, den historien kan jeg ikke fortelle.

Litt seinere:

- Gudameg, det var en grusom opplevelse. Ronny og jeg var på guttetur til Spania uten å være interessert i damer. Vi var begge nyforelsket. En kveld satt vi og spiste på en tapasbar. Den skulle til å stenge, da ei dame i 40- 50-årsalderen kom inn. Hun følte seg forfulgt. Da vi skulle gå, spurte hun om vi ikke kunne følge henne hjem. Vi var edle riddere og tok oppdraget. Framme ved leiligheten ba hun oss på en drink, og vi ble med inn. Det var en utrolig flott loftsleilighet med en enorm balkong. Hun fortalte hun var grevinnen av Andalucia. Vi ble usikre, det hang tross alt bilder av henne med et bånd på skrå over overkroppen på veggen. Og leiligheten var overdådig. Vi ble plassert på balkongen med utsikt inn i leiligheten. Flamencomusikk ble satt på, og... hun begynte å kle av seg. Til slutt sto hun naken med en vifte foran, du vet, og en rose over puppene. Vi fikk bange anelser og trodde hun var gal. Hva måtte vi gjøre for å få slippe ut? Uansett, vi klappet og hun kledde på seg. «Jeg håper jeg ikke skremte dere,» sa hun og slapp oss ut av leiligheten. Det var en bisarr opplevelse.

INGEN HAR ENNÅ SLÅTT

Richard på Nintendo-favoritten «Golden Eye». Samtidig går han for å være en dyktig, seriøs journalist.

- Hva slags type er du?

- Jeg er en forfengelig stakkar med vannavkjølt VISA-kort. Jeg elsker å drikke øl natta lang og spille blues på piano. På den annen side kan jeg være disiplinert og elsker faglige utfordringer.

- Som å liste deg forbi vakta på din egen radio og brøle usømmeligheter?

- Det var vel ingen som hørte det. Vi fikk ingen reaksjoner, i hvert fall. Men du skriver vel ikke hva vi brølte? Du gjør ikke det?

- HAN ELSKER DATASPILL, sier samboer Connie Barr om sin mann Richard Kongsteien.