Richard Swartz

- Som journalist vil man forandre verden, men som forfatter ønsker man å bevare den. Selv er jeg nok mest opptatt å bevare.

Sier Richard Swartz, som i 25 år var Svenska Dagbladets korrespondent i det kommunistiske Øst-Europa.

I en alder av 51 år debuterte Swartz, skjønnlitterært med den dokumentariske novellesamlingen «Room Service», som kom på norsk i fjor høst. Det kan han delvis takke den tyske forfatteren Hans Magnus Enzenberger for, som ba ham skrive litteratur «fra den andre siden av Europas deling, den fortiede, skjulte» for hans bokserie «Die Andere Bibliothek».

- Nå får det være nok, tenkte Richard Swartz for seks år siden. Da hadde han i et kvart århundre, krysset Sentral-Europa med tog, buss, bil og fly, bodd på elendige hoteller og ventet i dagevis på rigide grenseoverganger i sin iver etter å rapportere hjem til Sverige. - Jeg vil ikke reise lenger.

Bevarer

Så da han nylig fikk en internasjonal pris for reiselitteratur, ble han i takketalen tvunget til å si at han ikke liker å reise, og at han heretter bare reiser «hjem» - noe som i øyeblikket er California, hvor han bor sammen med sin kroatiske forfatterkone Slavenka Draculic.

- Dagsavisen er en metamorfose. En dag fylles den med nyheter og leses, neste dag er den død og brukes som innpakningspapir for fisk. Skal man som fugl Fønix gjenoppstå hver dag, kan man ikke engasjere seg for mye.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Swartz mener den grunnleggende forskjellen mellom journalistikk og litteratur er at journalistikk - iallfall marginalt, kan være med og forandre verden.

- Forfattere og kunstnere tror at kunsten forandrer verden. Det er ikke sant. Vil man forandre, kan man like gjerne bli bokser, bankmann - eller journalist. Som forfatter bevarer man noe: opplevelser, minner, stemninger og i beste fall kan litteraturen, hvis den er god, lykkes i å bevare en brøkdel av verden.

Vil du forandre, trenger du heller ikke huske så mye. Du trenger andre typer kraft. Å skrive er en smertefull, slitsom prosess hvor man ikke trenger aktivisme og harde fakta. Går man lei av journalistikken går man totalt lei, og vil man ikke lenger forandre, har man ikke noe i journalistikk å gjøre.

Swartz har aldri jobbet i en redaksjon, men måtte som student forsørge seg da han ble Svenska Dagbladets korrespondent i øst. På slutten av 60-tallet reiste han som utdannet siviløkonom til Praha for å doktorere i økonomi.

- Den gang hadde vi slike bisarre ideer. Naturligvis var det vanvittig å doktorere på noe som ikke fantes. Men også det passet bra i Kafkas Praha, smiler Swartz og kaster frakken skjødesløst over skuldrene.

Som korrespondent hadde faktisk også han et ønske om å forandre verden, innrømmer han. Han ville bidra til å fjerne kommunismen. Da muren falt, kjentes det som han hadde gjort sitt.

Hans rapportering fra Øst-Europa gjorde ham ofte til en persona non grata, men på sin flakking ble han også venn med mange dissidenter som senere ble både presidenter og statsministere. Sammen med den ungarske forfatteren Péter Nadas utga han i 1989 «Zweisprache», en fire dagers samtale om øst- vest-problematikken.

Overleve

I «Room Service» skildrer han ømt mennesker han har truffet, fortvilte situasjoner han selv har vært i. Vi er med når han åpner «mappa si» hos Stasi i Øst-Berlin, her er stemninger, blikk og kroppsspråk.

Selv anser han boka, som nå er utkommet på ti språk, som skjønnlitterær. Men med ryktet som korrespondent er det vanskelig å unngå journaliststemplet. Boka har fungert best der den presenteres skjønnlitterært, mener han.

- Mye i boka er opplevd for 25 år siden, og har i det ytre kanskje mistet aktualitet. Men boka skildrer stemning, farge, redsel, forhåpninger - nøyaktig det samme man i dag kan finne nå som kommunismen er borte.

Boka handler om to ting. Om meg selv. Jeg prøver å konfrontere meg selv med ham jeg en gang var, og om hverdagshelter i den delen av Europa. Flere kritikere mener det er en dyster, melankolsk og pessimistisk bok. Det forstår jeg ikke, synes tvert imot den er morsom og lys. Jeg vender stadig tilbake til samme situasjon hvordan greie å overleve i enhver tilstand.

Katastrofe

- Hvordan er Øst-Europas situasjon nå?

- Jeg er ikke forbauset over utviklingen, som man temmelig klart kunne forutsi. Vi visste det fantes forutsetning for å vende tilbake til Europa i den delen av øst som har tilhørt Habsburg-monarkiet og ligger innen grensene av f.eks. Böhmen, Mähren, Ungarn og Slovenia. Områder utenfor har større problemer. Vi visste også det ikke ville skje over natta, men bli en langtrukken prosess. Noen samfunn har ikke tålmodighet og kraft til å vente, og når det ikke går fort nok, oppstår en backlash. Navnet på det er nasjonal sjåvinisme, som dermed erstatter Europas politiske program. Dette har hendt flere steder, f.eks. i Kaukasus og på Balkan - og er en katastrofe.

Nasjonalisme er tapernes ideologi og gjelder dem som ikke har klart moderniseringen og tatt vare på mulighetene som kommunismens forsvinning ga. Land som Serbia og Bosnia har nå en situasjon det vil ta svært lang tid å vende tilbake til Europa fra, og spørsmålet blir om de skal integreres i Europa eller følge sin egen vei.