Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Ricky Gervais: «Humanity»

Ricky Gervais vitser om voldtekt, spedbarnsdød og pedofili. Men klarer han fortsatt å sjokkere?

Hva fikk den blinde, døvstumme foreldreløse ungen til jul?

STANDUP: Ricky Gervais starter sitt første standup-show på syv år med fortelle at han egentlig ikke skjønner hvorfor han har kalt forestillingen opp etter menneskeheten. «I'm not a big fan», sier han.

Foruten å forsøksvis avvæpne fraværet av en tematisk overbygning i showet, setter vitsen også fingeren på noe som blir mer og mer tydelig jo lengre tid det går siden den briljante «The Office», som kom for 16 (!) år siden, og jo flere mislykkede forsøk Gervais har på å gjenskape magien: de nennsomme karakterskildringene og det empatiske blikket de nådeløse observasjonene den gang var pakket inn i var det nok medskaper Stephen Merchant som sto for. Ricky Gervais er en ganske kald og uempatisk komiker, på grensen til sadistisk. Misforstå meg rett, sadisme er ingen dårlig egenskap å ha for å få folk til å le, han er fortsatt glitrende infam til tider, og har funny bones til tusen, men det er talende at det eneste ektefølte øyeblikket i Oslo Spektrum i kveld kom da han mot slutten hadde en uironisk appell mot dyremishandling.

Selvgratulerende

Resten av scenetiden bruker han i hovedsak på å gratulere seg selv over hvor flink han er til å pwne Twitter-trollene sine – spesielt de som lar seg krenke av vitsene hans – og på dels å forklare/insistere på, dels å vise at absolutt ALT kan vitses med. Og det kan det jo, selvsagt. Det er ikke tematikken i en vits som gjør den smakløs, det er hvordan den behandler tematikken (spør deg selv: hvor ofte vekker en ordentlig god vits harme, samme hvor drøy den er? Når folk blir krenka er det gjerne fordi vitsen i seg selv ikke er god nok).

For å understreke poenget sitt fyrer Gervais av en tirade som ikke skåner noen. Vi er innom alt fra religion, AIDS, pedofili, voldtekt, flykræsj og spedbarnsdød. Gjerne i skjønn forening.

Hva fikk for eksempel den blinde, døvstumme foreldreløse ungen til jul?

Kreft.

Det er som om han utfordrer PK-brigaden til å bli krenket.

I blant er observasjonene treffende, som den om historieløse mødre som mener man kan vitse om Holocaust, men ikke matallergi, for Holocaust tok tross alt ikke livet av barn, visstnok.

Men ofte er sjokkvitsene ikke sjokkerende nok, eller bare hoderystende platte, som da han påpeker at han har full forståelse for transpersoner født i feil kropp, han mener nemlig selv han «innerst inne er en sjimpanse». At vitsen nettopp er ment å være smakløs rettferdiggjør ikke at den gikk ut på dato for ti år siden, og å selvrettferdig forsvare og forklare tilsvarende «politisk ukorrekte» vitser sier kanskje mer om Gervais enn han selv er klar over.

TED-talk

Gervais er ingen standup-komiker av natur. Selv om han pleier å redde seg inn på sjarm og fandenivoldsk entusiasme, er showene hans ofte tekstlig og strukturelt svake, overgangene haltende, avsporingene vilkårlige, og det er høyst uklart hva han egentlig har på hjertet.

Dette blir ekstra tydelig i første halvdel av showet, da han framstår litt slapp og uinspirert, og dessuten med et tydelig behov for å rettferdiggjøre humoren sin. Konsekvensen er at den mer usympatiske siden av Gervais trer tydelig fram, og hans varemerke av ironisk selvforherligelse plutselig ikke virker så ironisk likevel. Dessuten, forklaringsbehovet hans gjør at dette i blant er mer TED talk om sjokkhumor og krenkelsestyrrani enn standup.

Gammelmannstestikler

Heldigvis våkner han i andre halvdel. Til tross for at den har minimalt med tematikken å gjøre, er drapsfantasiene hans mot en flypassasjer med så alvorlig nøtteallergi at ingen på flyet får spise nøtter et høydepunkt, og når han endelig går over til å ha litt ekte selvironi, og snakker om sin egen aldringsprosess (han ble 56 i sommer), ikke minst sine tunge, lange gammelmannstestikler som dekadent flyter til overflaten i et luksusbadekar, er det glimt og gode, gamle Ricky vi ser. Ditto den nostalgiske mimringen over at alt var bedre før, selv pedoer og seriemordere.

Og når han mot slutten på klassisk Gervais-vis mimer at han blir voldtatt av Satan samtidig som han går opp i oppgitt fistel over den manglende logikken i at den kristenfundamentalistiske twitreren som gleder seg til han blir straffepult i helvete også har lovet å se på og le (det betyr jo at den rettroende også har havnet i helvete, ikke saaaant), tar man seg i å håpe at mannen som skapte et paradigmeskifte i humoren for 16 år siden har det i seg en dag å gjøre det samme enda en gang.

(Dagbladet gjør oppmerksom om at bildene i anmeldelsen er tatt under lydprøvene.)