FORMIDLING: Ridder Torbjørn Røe Isaksen må utfordre NOKUT-dragen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Endre Vellene / Dagbladet
FORMIDLING: Ridder Torbjørn Røe Isaksen må utfordre NOKUT-dragen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Endre Vellene / DagbladetVis mer

Debatt: Humaniora

Ridder Isaksens kamp med vindmøller­

Forstår statsråden hva humaniora er?

Meninger

I en kronikk den 23. oktober slår kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen seg til misforstått ridder av humanioras ve og vel. Han sier at :

Roar Ulvestad, lektor og tillitsvalgt
Roar Ulvestad, lektor og tillitsvalgt Vis mer

«I Norge har vi helt siden andre verdenskrig hatt klare politiske forventninger og krav til fag som naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk, og store offentlige investeringer er gjort i laboratorier og utstyr. Samfunnsvitenskapelige fag har også vært gjenstand for stor politisk interesse.

Men ingen tilsvarende politiske forventninger eller krav har vært rettet mot humaniora.»

Jeg lurer da på følgende: har han lest den rapporten han fikk levert i mars 2014: «Hva skal vi med humaniora?», eller er det faktisk lesingen av denne som motiverer til ridderlig dåd?

Til orientering er humaniora er en sekkebetegnelse som i dag inkluderer fag som filosofi og historie, som idéhistorie, kunsthistorie og estetikk, arkeologi, folkloristikk og etnologi, litteraturvitenskap, språk (filologi og lingvistikk) og musikkvitenskap, men også nye fag som film- og medievitenskap.

En stor og viktig klynge av fag, som sammen og hver for seg har rike perspektiver, kunnskaper og innsikter. Å underkaste dette faglige konglomeratet en politisk bestilling ville bety å gjøre vold på den egenart og det mangfold som ligger i fagene.

Til tross for det mangfoldet og de spenningene og ulikhetene som er i humaniora, forsøker denne rapporten å sammenfatte noe av humanioras rolle. Humaniora blir mellom annet beskrevet som en form for kriseberedskap.

Gjennom det reservoaret av kunnskaper og innsikter som ligger i humaniora kan vi ruste oss for fremtiden. På grunnlag av bred kunnskap fra disse fagene kan vi forstå, predikere og planlegge store deler livet vårt, men humaniora viser oss gjennom sine ulike fortellinger at tilværelsen også er preget av det uforutsigbare.

Gjennom innsikt i både det bestående og forgagne, og erkjennelsen av kaoskrefter, kan humaniora fungere som både som en beredskap for å utforske muligheter og en kriseberedskap i møte med det uforutsette.

Et kjent og relevant sitat i den sammenheng går noe i retning av «Den som ikke kjenner historiens mistak, er dømt til å gjenta dem»

Fra rapporten:

Her er det humaniora har sin rolle, side om side med de vitenskaper som leter etter lovene som kan forklare krisene og avverge lignende kriser i framtiden: å gripe det som ikke lar seg forklare ut fra gjentakelse og lovmessighet, men som er plutselig, uventet, uforutsett og uforutsigelig.

Flertallet av humanioras teorier, metoder og verktøy, finslipt gjennom århundrer i den humanvitenskapelige tradisjonen, er utviklet for å gjøre nettopp dette.

Jeg vil likevel snu ridder Isaksen sitt spørsmål på hodet, og i den sammenheng hekte på samfunnsvitenskapene som humaniora sin tvillingsøster.

Jeg spør åpent og retorisk: Hva slags forventinger stiller humaniora og samfunnsvitenskapene til politikken?

Hvor er den etterrettelige og brede bruken av forskning og innsikter fra myke og harde vitenskaper.

Hvor er den dannede politiker som kan balansere ideologi med etterprøvbar viten?

Hvor er den aktive politiker som bruker Karl Popper sitt falsifikasjonsprinsipp som en grunnleggende dyd? Dette prinsippet innebærer å teste dine påstander og hypoteser med de mest krevende spørsmål, faktisk å bruke all tilgjengelig kunnskap til å undergrave og teste ditt eget ståsted. I sannhetens navn!

På et område er jeg heldigvis enig med ridder Isaksen. Humaniora må på banen og vise frem de perspektivene og innsiktene som finnes i de ulike områdene. Dette er imidlertid et ansvar både på personnivå og systemnivå.

For hver professor Østrem, Kuvaas, Irgens, Sjøberg, Trippestad og Ubøe er det ti systemtro tjenere som dyrker sine tellekanter og aldri hever blikket eller stemmen ut over en engere krets av likesinnede.

Professorer gjødsler doktorgradene for å få nye professorkollegaer og prioriterer publikasjoner i fagtidsskrifter som svært få leser, for å ta nye trappesteg i karrieren.

Doktorander produserer doktorgrader som blir lest av kommende doktorander i et møbiusbånd av forstand og selvgodhet. Akademiske idealer om samfunnsdeltakelse er forbeholdt festtaler og banketter. Alumni har blitt den nye aluminium. Det er et kunnskapsreservoar i akademia som er kapslet inn i kokonger av studiepoeng gjennom rituell innavl.

Her har ridder Isaksen mulighet til ridderlig dåd. Å utfordre NOKUT-dragen kan være en av dem. NOKUT stiller strikte krav til akademia om kollegiesammensetning og publikasjonskrav. Akademia skal produsere flere og bedre akademikere, og publikasjoner er det synlige beviset på akademisk fremdrift.

Å premiere formidling har vært snakket om i årevis på riddersamlingene. Det er på tide å kvesse sverdene og gjøre noe med det.

I tillegg må Isaksen legge til grunn for at vi i skolen får et planverk som trekker inn humaniora og med krigstyper slår fast humaniora sin rolle som mulighetsrom og redningsplanke for mennesket som er i ferd med å drukne i pragmatisme og snever fornuft.

Personlig har jeg gjennom litteratur som Coetzee sin «Waiting for the barbarians», gjennom Edward Said sine antropologiske ideer om orientalisme og Georg Lakoff sin kognitive lingvistikk fått klargjort mye av dynamikken i det å definere annerledeshet, skape frykt og reise usynlige murer mellom folk.

Gjennom litteratur, kunst og filosofi kan vi avsløre maktstrukturer og strategier og finne redskaper for styrket fellesskap og selvutfoldelse. Miljøene i humaniora bør utfordres på det å bringe opplevd relevans ut fra sine egne kretser og bryte med elitær reproduksjon. Kanskje det er noe her å være enig med ridder Isaksen om.

Vi kan begynne med at hver enkelt tar ansvar for å bruke aktivt det utømmelige reservoaret vi har av kunnskap i humaniora.

I den sammenheng kan ridder Isaksen starte med å gi oss en generell del i læreplanen som tar mål av seg til å utvikle hele mennesker, og utfordre akademia til å synliggjøre og formidle sine funn, tanker og perspektiver ut til den langt fra gemene hop som ikke har professortitler å smykke seg med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook