IRRITERT: Dagblad-spaltist, sosiolog og artist Kjetil Rolness mener likestilling får alt for mye oppmerksomhet i Norge.
IRRITERT: Dagblad-spaltist, sosiolog og artist Kjetil Rolness mener likestilling får alt for mye oppmerksomhet i Norge.Vis mer

Ridder Rolness

KOMMENTAR: Kjetil Rolness kjemper visstnok mot feminismen for arbeiderklassens skyld.

||| Det er så mye likestillingsmas i dette landet, stønnet Kjetil Rolness i spalta si i Dagbladet på lørdag. Utgangspunktet hans var den pågående debatten om mannsdominansen blant artistene på sommerens musikkfestivaler i Norge. «Tellefeminismen», som Rolness kaller det, er ikke bare irriterende og uinteressant, den skygger for det vi burde fokusere på: Klasse.

«Store klasseskiller, opprettholdt gjennom arv av egenskaper og eiendom, får mye mindre oppmerksomhet enn små og trivielle kjønnsskiller», skriver han. Og det er middelklassens feil for den bryr seg bare om kjønn, ikke om klasse.

Men nå er
det nok! På vegne av arbeidere i alle land saler den solidariske ridder Rolness opp og retter sin lanse mot ... kulturjournalistikken. Vekk med pjattet om «kjønnsubalanse» i kulturlivet! Kvinner vil være hjemme med barn, mens menn vil bli rockestjerner, sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være. It?s biology stupid! Hvorfor skal journalister drive å regne ut kvinneandelen her og der?! Hvorfor skaffer de ikke heller «data om den sosiale bakgrunnen til hordene av hipstere som befinner foran, på og bak scenen» på Øya-festivalen? Nå må vi få en real avsløring av at middelklassefestivalene er totalt gjennomsyret av middelklasse! Og det må bli slutt på at de hovne kulturfolka overser «Vassendgutane og andre joviale spellemenn på landets danse- og countryfestivaler»! Og kutt nå ut de idiotiske artiklene om «kjønnsdelte barnebøker» og «kjønnsdelte leker»!

Rolness har rett
i at vi snakker for lite om klasse i Norge. Han har også rett i at kulturjournalister som oftest er middelklassemennesker med middeklassesmak og at det gjenspeiler seg i avisenes kultursider. Men er løsningen på dette å slutte å snakke om likestilling? Kjønn får større oppmerksomhet enn klasse, ergo vil klasse få mer oppmerksomhet hvis kjønn får mindre? Det er et uhyre svakt resonnement, og jeg tror ikke egentlig han tror på det selv. Rolness, aka artisten Jens Pikenes, er bare drittlei av likestillingskritikk av hans egen arena, og skyver arbeiderklassen og bygdefolket foran seg.

Retorikken minner
om arbeiderfeminismen for hundre år siden, da det var populært i fagbevegelsen og sosialistpartiene å snakke om den «borgerlige kvinnekampen» som sto i veien for klassekampen. Men den minner enda mer om FrP. Det Rolness først og fremst gjør er å lage en «venstrevri» på den høyrepopulistiske kulturkampen. Akkurat som Siv Jensen peker han ut middelklassen og den politisk korrekte kultureliten som folk flests hovedfiende, og kulturaliserer klassespørsmålene. Skytset rettes vekk fra dem som sitter med økonomisk og politisk makt, over på dem som besitter kulturell kapital. Ta hipsterne og de feministiske kulturjournalistene — det er de som er problemet!

Men middelklassen
er bedre enn sitt rykte. En undersøkelse Opinion nylig utførte for LO-aktuelt viser at det er overklassen som benekter at det er klasseforskjeller i Norge, ikke middelklassen. Blant dem som tjener mellom 300.000 og 400.000 i året mener ca. 80 prosent at det finnes «et betydelig klasseskille» i Norge. Blant dem som tjener mer enn 900.000 i året er derimot 40 prosent uenige i dette.

Andre undersøkelser viser at middelklassen er langt mer feministisk orientert enn det overklassen er — blant de rike hersker fortsatt husmoridealene. Man kan altså utmerket godt være opptatt av kjønn og klasse samtidig. Man være opptatt av begge deler samtidig. Hvordan skal Rolness for eksempel forstå hjelpepleiernes lave lønn og status uten å se det i sammenheng med deres kjønn? Eller et sånt fenomen som au pairer, der stereotype forestillinger om asiatisk kvinnelighet koblet med klasseunderdanighet gjør filippinske jenter til idealhushjelper i det nye Norge?

Kampen om kvinners
innpass i kulturlivet kan virke triviell i forhold til andre samfunnsproblemer, men det er ikke smålig eller sært å reagere på at kvinnelige artister systematisk overses når festivalprogrammene snekres sammen. Hvis man er det minste musikkinteressert vet man at det kryr av populære og begavede unge kvinnelige artister i dag, og da reagerer man med rette på at rundt 90 % av artistene på Øya i år er menn. Å bli sur over at dette kritiseres — dét er smålig og sært.