GALSKAP: Anders Behring Breivik er enda galere, mer aparte som avviker og forræder enn Vidkun Quisling. Quisling hadde tross alt en stor flokk med seg, om enn han var dens ubestridte leder, skriver vår kommentator. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
GALSKAP: Anders Behring Breivik er enda galere, mer aparte som avviker og forræder enn Vidkun Quisling. Quisling hadde tross alt en stor flokk med seg, om enn han var dens ubestridte leder, skriver vår kommentator. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Ridderen fra Tyrifjorden

Sist uke kom Breivik-saken fram til tiltaltes dypeste grunn, skriver Hans Fredrik Dahl.

DA NAVNET «BREIVIK» forleden dag sto på omslaget av verdens ledende litterære magasin, i store typer og med full selvfølgelighet, forsto jeg at vi egentlig har en eksportvare her. En internasjonal skikkelse, en global gåte, en person som peker langt ut over dette at terrorismen er kommet til Norge og forårsaket mange dødsfall også her. Breivik er snarere generell, ja kosmisk aparte, ikke bare i utstudert ondskap og brutalitet, men i motivasjon, idé.

Hva er han da for en skikkelse — i verdenssammenheng?

Han er offer for en forvridd tanke om ridderskapets kall, en litterær og fiktiv idé skapt av romantiske forestillinger om middelalderen. Indirekte forlest på ridderromaner, altså, og mottaker av en falsk historieoppfatning som kan føres tilbake til Sir Walter Scott og hans middelalderromaner. Framfor alt til myten om Tempelridderne og deres oppdrag å vokte den hellige gral.

Ja Breiviks tankegang kan følges langs kulturhistoriske spor som fører oss nesten 200 år tilbake, til 1820 og 30-tallets enormt gjennomslagskraftige litteratur om ridder- og middelaldertida og dens strålende bragder, sier verdens ledende litterære magasin i dag.

DET ER TANKEVEKKENDE AT en person vi følger i den daglige rettsbehandling ved krysset av Pilestredet og Grubbegata, utlegges slik av Times Literary Supplement. Som et levende etterskudd av fortidas middelalderromaner. Ja, det er tankevekkende og utfordrende. Vi tror jo helst at han er en moderne fyr, formet av cyberspace og motivert av forvirrede ideer om innvandring og raseblanding fra de seinere år. Utsprunget av oppvekst på Hoff i Oslo og moderne identitetsforstyrrelser, kanskje også av nynazisme og rasisme av nåtidig tapning. Har vi ikke nettopp hørt vitneutsagn om at hans ideer ikke er så aparte om man ser dem i sammenheng med hva som menes på ytre høyre i disse tider?

Artikkelen fortsetter under annonsen

OG SÅ KOMMER NOEN og sier at det er langt eldre tankemønstre som ligger under, noe som går langt tilbake, til forestillinger om Rikard Løvehjerte og Jerusalem slik de grep om seg på våre tippoldeforeldres tid da Walter Scotts romaner «Ivanhoe», «Kenilworth» og «Tales of the Crusaders» gikk som er farsott over den litterære verden. Bøker som knapt er lest i dag, men som likevel satte dype spor i vestens forestillinger om mandighet, handlekraft, edel dåd.

Disse bøkene skapte intet mindre enn den historiske roman — altså diktningen om fortida, det litterære påfunn om hva som er sant om gamle dager. Vår hjemlige ekspert Maren-Sofie Røstvig sier om Scotts innflytelse over europeisk tenkning at den var «overordentlig stor», selv om han gjorde seg skyldig i rene historiske anakronismer; de betyr lite i forhold til at «under hans hender ble fortida levende».

Hvor dypt den stikker, arven etter Walter Scott, er gjenstand for nøye undersøkelser i dag. En nyutkommet monografi viser at hva Scott og hans forlegger fant på av fjerne skikker og verdier, har satt spor gjennom generasjoner, særlig da riddertenkningen og forestilling om individuell edelhet. Man kan vel ikke si at de er helt ut skapt av romanene, disse forestillinger, men at den fiksjonære verden som de framkaller, legemliggjør dypere og latente tankemønstre som i romanuniversets individualisering blir «sanne» og derfor etterfølgelsesverdige for etterfølgende generasjoner.

SLIK KAN EN UNG MANN i dag drømme seg tilbake i en verden skapt ved en forfatters skrivebord, fordi det svarer til lengsler i ham. Lengslene dreier seg i dette tilfellet om ideer om tempelridderne og den frelsende elite, som er det punkt hvor Breivik tar farvel med samfunnet og oppkaster seg til morder. Det er jo her han tar avskjed med virkeligheten.

Hans iherdige påstand om at tempelridderne finnes, at nettverket er urgammelt, men ble dannet på ny i 2002 i London, det er det element i hans forklaring som aller tydeligst skiller ham fra påtalemyndigheten, hva rettsbehandlingen denne uka viste.

Man sier jo så ofte at i denne saken er alle faktiske forhold egentlig klare og erkjent fra tiltaltes side: hans planlegging, gjennomføring og motivasjon er alt sammen innrømmet fullt ut og det hersker komplett overensstemmelse mellom tiltalte og påtalemyndigheten.

Det er riktignok uavklart om han skal betraktes som for syk til å straffes eller ikke, altså en ren formalitet; når det gjelde faktum, derimot, er det eneste som skiller tiltaltes forklaring fra påtalemyndigheten, dette med nettverket av tempelriddere. Politiet sier at det ikke finnes, og har lagt sine funn i så måte fram; Breivik fastholder tvert imot, ordenen og deres celler finnes. Etter alt å dømme er dette ikke bare en taktisk løgn heller, men en strategisk forestilling, noe han virkelig tror på.

MEN OPPRIKTIG TALT, kan et litterært univers som ligger så langt tilbake som 150 år, faktisk motivere en forbrytelse begått i dag?

Ja, hvorfor ikke? Her kan vi med fordel se hen til den andre store forræder vi har hatt i vår tid, Vidkun Quisling. Han var i sin pakt med Hitler og nasjonalsosialismen motivert av en fiksjonsverden, nemlig Henrik Ibsens. Nærmere bestemt av Ibsens nasjonalromantiske og historiske skuespill, de som kom fra hans hånd forut for frekvensen av «samtidsdramaer» fra rundt 1870.

Rekken av historisk-romantiske stykker fra «Gildet på Solhoug» til «Kongsemnerne», og særlig da det siste, er det som styrket Quislings tenkning. Ibsens sekvenser og formuleringer legemliggjorde nemlig historien og ga NS-føreren de ideene som styrte hans skritt, i den forstand at de overbeviste ham om at den var sann og riktig, den veien han gikk.

IGJEN OG IGJEN BRUKTE Quisling Ibsens formulering «Norge er et rike. Det skal bli et folk» som sannhetsutsagn og vitne for sin gjerning. Den ble ikke tolket inn i dramaets kontekst, denne replikk, eller undersøkt hvordan den fra forfatterens side var lagt i munnen på én aktør og ikke av en annen; nei, den ble løftet ut som en sannhet i seg selv og gjort til ledetråd for hele visjonen om nasjonal samling ved hjelp av militær organisering og politisk disiplin. «Norge er et rike. Det skal bli et folk», det begrunnet det hele fordi det var en sannhet, en gammel sannhet, et idiom.

Det mest slående uttrykk for dette er den talen Quisling holdt uten manuskript den 26. september 1940, dagen da hans revolusjon skulle implementeres. Da sa han igjen dette at Norge skal bli et folk, og så begrunnet han det i en avslørende formulering: i motsetning til i norrøn tid føler vi alle sammen at vi ikke får realisert oss selv i full virkelighet i vårt samfunn, «det føler vi alle sammen» — og derfor gjaldt det å frigjøre en livsform «som er i samsvar med vårt vesen, vårt innerste vesen som folk». Skape et samfunn basert på korporatisme, rasisme, nasjonalsosialisme.Det mandat som lå til grunn for føreren av det nye samfunnet, var altså gitt av det ibsenske middelalderunivers og av dets påståtte ideer om rike-folk, stat-menneske.

ANDERS BEHRING BREIVIK er enda galere, mer aparte som avviker og forræder enn Vidkun Quisling. Quisling hadde tross alt en stor flokk med seg, om enn han var dens ubestridte leder. Breivik er en einzeltgänger. Hans visjon om den krig han må føre, er en enkeltmanns krig, en ridders ensomme verk. Det må være det selvoppnevnte individs oppgave å utrydde landets styrende elite i to av dens generasjoner — foreldrene i regjeringskontorene, barna i ungdomsleiren, innen tempelridderens strengt elitistiske brorskap. En slik gjerning kan ikke gjøres av mange, den må enkeltmennesket i nettverket ta på seg.

Over et snes sider i manifestet sitt utvikler han i detalj forskriftene om dette Knights Templars nettverk, med gradsbetegnelser og distinksjoner, slagord og gravskrifter.

Om han tror på det selv? Etter all sannsynlighet ja. Deri ligger hans motivasjon.

SEKS UKERS RETTSAK har så gitt massevis av kontekst rundt denne mannen. Men har den hjulpet oss til å forstå ham?

Han har hatt en vanskelig oppvekst. Men ikke verre enn mange. Han er litt spesiell som sosialt vesen — men ikke annerledes enn andre raringer rundt oss. Han er kanskje nazist og fascist, i alle fall han er fremmedhater og innvandrerfiende. Men det er det jo så mange som er, både historisk og aktuelt...

Nei, kontekstene gir lite av forståelse for det ekstraordinære ved ham; drapene han med fullt overlegg har begått.

Kjernen i den galskap som fører fram til dem ligger åpenbart et annet sted enn i kontekstene. Den ligger i den selvoppnevnte soldatens ensomme gjerning; krigen han som den eneste ser, og som han derfor gjennomfører alene. Ridderens krig.

Der ligger galskapen.

I litteraturen.