Rik halvbror og fattig fetter

«I dag har vi ingen andre virkelig langsiktige stipendordninger enn garantiinntekten.»

I juli holder Den norske Forfatterforening stengt og er fristet til ikke å mene noe om annet enn makrellfiske og størrelsen på årets villbringebær. Så blir den vestlandske ferieidyllen i nyoppstått sol brutt av rasende mishagsytringer fra Akersgatas Oslo, denne fjerne, forunderlige stasjonsby ved Bergensbanen: Kulturminister Svarstad Haugland har skrevet kronikk i Dagbladet; den rommer 95 prosent hyllest av kunstens prisverdighet både for enkeltindivid og samfunn, betraktninger ikke ett menneske mellom 10 og 100 år kan si seg annet enn hjertens enig i. I kronikkens siste par linjer skjønner vi poenget med all denne kunstprisingen: Den skal berede grunnen for kronikkens ene lille, store poeng: Ministeren ønsker å omgjøre deler av den nåværende garantiinntektsordningen til «prosjektbaserte stipender». Målet er å sørge for kunststipender som virkelig initierer at god, utfordrende, nødvendig kunst skapes, og ikke at for eksempel kunstnere som allerede har ytt sitt beste, får en bekvem økonomisk sovepute å hvile sitt utbrente hode mot til de blir sjuogseksti år og andre offentlige ordninger overtar omsorgen for dem. Eller med ministerens egne ord: «vi må heile tida vakta oss for at kvalitet og nyskaping kan bli forsømt til fordel for sosialpolitiske hensyn.» Også en så edel og vaktsom holdning er det naturligvis umulig å hilse annet enn velkommen: At det offentlige støtter avdanket, halvgod vanekunst, er kunstnerne selv aller minst tjent med. Kvalitet og nyskaping er i lengden det eneste som kan legitimere statlig støtte til noe så lite matnyttig og målbart (vil mange mene) som kunst. Så langt, så vel.

Det er ingenting overraskende i Svarstad Hauglands tanker. De har vært tenkt og ytret offentlig før, bl.a. av forrige leder av Stortingets kulturkomité, høyremannen Trond Helleland, og de føyer seg knirkefritt inn i den gjengse markedstenkningen omkring offentlig pengebruk hva enten den gjelder fellesgodene skoler, barnehager, sykehus - eller kunst, for den saks skyld: Støtten knyttes til resultater; den som yter best, bør i prinsippet få mest. Det ser rett og riktig ut. Men i bunnen av denne tenkningen ligger det, så vidt jeg kan se, en forestilling om det jeg vil kalle stykkprisbetaling, eller omsatt til kunstspråk: prosjektbetaling. Kvalitet og nyskaping fremelskes ved at kunstneren stipendieres for konkrete prosjekter: en planlagt trebindsroman eller opera om Kjell Inge Røkke, for eksempel? Når så verket er fullført, må kunstneren søke om nytt stipend til nytt prosjekt. Hun må hele tiden skjerpe seg, ikke gå rundt og se opp i luften og være dyp og upraktisk og utilgjengelig, men se seg om i verden her og nå og finne dagsaktuelle sujetter til neste verk, neste verk, neste verk.

Spørsmålet er: Vil en slik ordning, knyttet til en kortsiktig resultattenkning, fremme kunstnerisk kvalitet og nyskaping? Jeg tror ikke det. All min erfaring med kunst - den jeg selv har prøvd å skape, og den andre har skapt - tilsier heller at å skape kunst er en langsom prosess: Fem år er som regel altfor kort tid til å utvikle det potensialet som ligger i et forfatterskap; ti år er ofte ikke nok, det heller. Det en kunstner minst trenger for å utvikle det beste i seg selv, er den usikkerheten, distraksjonen som ligger i aldri å kunne vite hvor pengene skal komme fra til våren. Den usikkerheten sparer garantiinntekten henne for. Jeg vil sterkt advare mot å erstatte en slik ordning med ordninger som oppmuntrer til mer kortsiktig prosjekttenkning og i siste instans, er jeg redd for, en bruk-og-kast-holdning også til kunst. Jeg tror «prosjektbaserte arbeidsstipend» heller vil dempe iveren etter å skape noe nytt og snarere oppmuntre til kunstnerisk markedstilpasset opportunisme: Man svermer rundt den lyktestolpen som for øyeblikket lyser sterkest.

Det betyr imidlertid ikke at garantiinntektsordningen fungerer problemfritt i ett og alt. Det er et problem at den er så lite fleksibel: Har en kunstner først fått garantiinntekt, kan hun sitte på den til nådd pensjonsalder med relativt moderate krav til kunstnerisk aktivitet, og eventuelt uten å heve fem øre fra ordningen hvis hun tjener nok gjennom sin kunstneriske virksomhet, eller gjennom bijobber som for eksempel undervisning. De pengene det offentlige har bevilget, er altså ikke i arbeid, men de kan likevel ikke overtas av en annen, mer trengende kunstner. Her kan man med fordel diskutere justeringer i måten ordningen praktiseres på. Det må være mulig å få inn større fleksibilitet uten å oppgi hovedprinsippet i ordningen: at kunstneren er garantert en minimumslønn også i de periodene hun jobber kunstnerisk uten å ha inntekt av den kunstneriske virksomheten.

Det blir ofte innvendt mot garantiinntekten at den favoriserer eldre veletablerte og stenger yngre talentfulle kunstnere i etableringsfasen ute. Jeg synes ikke det er noen gyldig innvending. Man er ikke født til kunstner, man blir det - kanskje - over tid. Og det er rett og slett ikke sant at den nye, spennende kunsten skapes av de unge, punktum. Skal man først generalisere, er det mindre galt å si at det kreves modenhet og lang trening for å nå den kunstneriske sikkerheten som skal til for å slippe taket i konvensjonene og våge å stole på kraften i eget uttrykk. Dessuten har betydelige stipendmidler blitt øremerket «de unge» i de seinere årene. Det er heller ikke sant at garantiinntekten fungerer som en slags skjult førtidspensjonering. Går man gjennom listen over de forfatterne som har garantiinntekt pr. dags dato, vil man straks bli slått av hvor sentrale navn i norsk samtidslitteratur det gjennomgående dreier seg om. Sjekk selv, Svarstad Haugland! Er dette utrangerte, sekunda forfattere som ligger i sniktrening for førtidspensjonering?

Det er mulig at garantiinntektsordningen ikke er like hensiktsmessig for alle kunstnergrupper; muligens er det uheldig å oppfatte forfattere, billedkunstnere, kunsthåndverkere, komponister, musikere, dansere, skuespillere, scenografer, fotografer, oversettere osv. som en homogen gruppe som skal tilgodeses med samme type stipender, slik det gjøres i dag. Hvis det er slik at komponistene føler seg forulempet av garantiinntektsordningen, så la dem i Herrens navn slippe å få den! Gi dem heller andre ordninger i tilsvarende størrelsesorden. Det er ikke opp til meg som forfatter å fortelle komponist Yngve Slettholm om han er bedre tjent med «prosjektbasert arbeidsstipend» enn garantiinntekt når han en dag er ferdig med jobben som statssekretær i Kulturdepartementet. Den oppgaven kunne jeg tenke meg å overlate for eksempel til komponistenes egen stipendkomité. Den vet best hvor skoen trykker osv.

Sakens kjerne er: I dag har vi ingen andre virkelig langsiktige stipendordninger enn garantiinntekten. Jeg ser svakheter ved den, men jeg kan ikke få meg til å ønske livet av den så lenge den har så åpenbart sterke sider, og det ikke foreligger noe like godt alternativ. I stedet for å legge seg på en slapp, tidsriktig markedstenkning, som kulturminister Svarstad Haugland i praksis gjør i denne saken, ville det være mye mer framtidsrettet å holde fast ved det beste i garantiinntekts-ordningen, forbedre de uheldige sidene ved den - og la den komme flere til gode. Det siste kan faktisk gjøres ved å øke bevilgningene; det er ikke vanskeligere. Kunstnerne er fortsatt ingen storforbrukere av skattekroner. Staten som kunstmesen har ennå et godt stykke igjen å gå før den når opp til konsul Zahls nivå: Da den totalt ukjente Knut Pederson alias Pedersen, Pedersen Hamsund, Hamsunn og endelig verdensnavnet Hamsun ba den filantropiske handelsmannen på Kjerringøy om en foræring på svimlende 1600 kroner, bl.a. under henvisning til en diktsamling, «Sverdgny», den unge nordlendingen skulle ha skrevet, fikk han pengene i posten uten noe om og men. «Sverdgny» har ingen sett noe til verken før eller siden. Men vi kjenner «Sult», som kom ti år seinere?