I juli holder Den norske Forfatterforening stengt og er fristet til ikke å mene noe om annet enn makrellfiske og størrelsen på årets villbringebær. Så blir den vestlandske ferieidyllen i nyoppstått sol brutt av rasende mishagsytringer fra Akersgatas Oslo, denne fjerne, forunderlige stasjonsby ved Bergensbanen: Kulturminister Svarstad Haugland har skrevet kronikk i Dagbladet; den rommer 95 prosent hyllest av kunstens prisverdighet både for enkeltindivid og samfunn, betraktninger ikke ett menneske mellom 10 og 100 år kan si seg annet enn hjertens enig i. I kronikkens siste par linjer skjønner vi poenget med all denne kunstprisingen: Den skal berede grunnen for kronikkens ene lille, store poeng: Ministeren ønsker å omgjøre deler av den nåværende garantiinntektsordningen til «prosjektbaserte stipender». Målet er å sørge for kunststipender som virkelig initierer at god, utfordrende, nødvendig kunst skapes, og ikke at for eksempel kunstnere som allerede har ytt sitt beste, får en bekvem økonomisk sovepute å hvile sitt utbrente hode mot til de blir sjuogseksti år og andre offentlige ordninger overtar omsorgen for dem. Eller med ministerens egne ord: «vi må heile tida vakta oss for at kvalitet og nyskaping kan bli forsømt til fordel for sosialpolitiske hensyn.» Også en så edel og vaktsom holdning er det naturligvis umulig å hilse annet enn velkommen: At det offentlige støtter avdanket, halvgod vanekunst, er kunstnerne selv aller minst tjent med. Kvalitet og nyskaping er i lengden det eneste som kan legitimere statlig støtte til noe så lite matnyttig og målbart (vil mange mene) som kunst. Så langt, så vel.