Rik kavalkade over norsk tradisjonskunst

Grokraften var vekslende utover landet, hvor de visuelle vekstene hadde forskjellige kulturelle og naturgitte vilkår.

Statsstipendiat Nils Ellingsgard har nå gjort en grundig botanisering av dette mangfoldet i boka «Norsk rosemåling», hvor han gir en samlende oversikt over den dekorative folkekunsten og de mest markante utøverne her til lands.

Mens bymalerne var strenge kopister i forhold til de utenlandske stilidealene, stilte bygdehåndverkerne seg langt friere overfor de importerte forbildene på fajanse, ovnsplater og plansjer. Disse produktene vant innpass i distriktene gjennom utviklingen av handelsjordbruket på 1700-tallet, da også loven om byenes enerett på malerhåndverk ble opphevet.

Pengeøkonomien ga også grunnlag for innførsel av bedre pigmenter og bindemidler enn i de middelaldersk overleverte malemetodene man betjente seg av i distriktene.

Attåtnæring

Rosemalerne kom fra ulike sosiale lag, som så muligheter i dette håndverket til både attåtnæring og hovedyrke. Mange var husmenn uten jord og levde som vandrende yrkesutøvere, med oppdrag langt utenfor de egne bygdegrensene. Andre hadde en mer velhavende bakgrunn, eller kom fra kulturelt opplyste eller religiøse miljøer og kombinerte malingen med arbeid som folkeopplyser og omgangsskolelærer.

I en særstilling sto den rokokkopregete mesteren Peder Aadnes, som eide storgård og drev skysstasjon i tillegg til sitt vidgjetne virke med penslene. Denne differensierte rekrutteringen til yrket vitner om at utøverne innen «rosing» hadde en solid status - selv om ingen ble rike på dette kunsthåndverket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ellingsgard tegner en stilhistorisk utvikling fra renessanse til regence, og forklarer mot denne bakgrunnen skiftende ornamentale elementer som akantus, kartusj og rocaille.

Samtidig understreker han at den dekorativt dominerte rosemalingen også ble blandet med billedkunstens tradisjonelle motiver, og at eksotiske symboldyr som enhjørning, dobbeltørn og ikke minst løva med hellebard figurerte hyppig som visuelt vern mot onde makter. Bibelske skikkelser som David, Goliat og Samson var etterspurte som voktere av hus og hjem, og overraskende nok slo folketroens marine monstre, havhesten og havfrua, særlig an i innlandet. Mens middelhavsmytologiens Medusa fins på hallingdølen Nils Bæras motivkart, er hjemlige underjordiske som hulder, nisser og troll nesten fraværende i den norske folkekunstens ikonografi.

Klang og kontrast

I den distriktsvise gjennomgangen av rosemalingens foretrukne fargeskalaer, står de to tungvekterne, Hallingdal og Telemark, i mangt som motpoler.

Hos malerdynastiet Luraas fra Tinn fins for eksempel en sans for dobbeltklanger i fargespillet, som skiller seg klart fra de koloristiske kontrastene i flatestilen hos kollegene lenger nord. De dekorative «dialektene» fra disse klassiske regionene kom også til å sette farge på det billedmessige «bygdemålet» i andre deler av landet.

Vestlandet ble et viktig nedslagsfelt for vandrende malere fra østlige strøk, men der fikk man også den seine og særegne stilen fra Os. I Midt-Norge topper rosemalingen seg i Oppdal og Orkla-dalføret, mens snåsningen Ole Heimvegåsen setter den siste kjente signaturen mot nord på den dekorative kunstens kart.

Denne delen av bygdekulturen falmet naturlig nok med emigrasjon og industrialisme fra midten av 1800-tallet. Husflidsbevegelsen rundt forrige sekelskifte ga heller ingen forventet renessanse til rosemalingen. Da ville man spille ut den nye nasjonalfølelsen med flere og sterkere farger på paletten, men resultatene ble ikke særlig samstemte. Den opprinnelige og harmoniske helheten er derimot fotografert til en koloristisk rik kavalkade i Ellingsgards bok, som også på den visuelle siden har standardverkets karakter.