Rik på brå død

I tillegg til en udiskutabel sjølgodhet er det evnen til å le av seg sjøl som er bergenserens fremste kjennetegn. Selv om Gunnar Staalesen ikke kan kalle seg ekte bergenser, det forutsetter tre generasjoner bergensere på begge sider, er han intet unntak. De hissige utspillene fra hovedstadens selvoppnevnte kulturelite i forbindelse med Kulturby 2000-prosjektet, synes å underholde ham stort.

- Det er den klassiske konflikten mellom de to største byene i et land. Bergen har en eldre kulturhistorie enn Oslo, og det irriterer mange. Det har gitt bergenserne en viss selvbevissthet som i verste fall kan føre til brautende lokalpatriotisme. Fordelene er at når et kulturarrangement avvikles her, preger det hele byen. Da får vi den litt karnevalistiske stemningen, som for eksempel preger hver eneste 17. mai. Jeg tror Dagbladets kulturkritiker Hans Rossiné og mange av de andre Oslo-kritikerne misunner oss dette, sier Staalesen.

DET ER GARANTERT også mange som misunner Staalesen om dagen. Kriminalromanene om Varg Veum er oversatt til 13 språk, de første to bindene av bergenstrilogien «1900» er bestselgere - over hele landet. Nylig kom «1900 Morgenrød», første bind i trilogien, ut på dansk. Og ble møtt med strålende kritikker.

- Kritikerne trakk sammenlikninger til Balzac og Dickens, og det er en del fellestrekk, sier Staalesen.

- Det er litt skremmende, men mest hyggelig. At kritikerne sammenlikner meg med Balzac og Dickens, kan bety at jeg har valgt en liknende stil. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er like god, sier han.

Persongalleriet i «1900» er enormt. For å holde rede på alle, er et minstekrav en høyt utviklet evne for systematikk. Det bærer hyllene i det Staalesenske hjem også preg av. Forfatteren har en hylle med bergenslitteratur, i hovedsak oppslagsbøker, en hylle med egne bøker, en med krimromaner, en med krim- og filmoppslagsbøker og en med generell litteratur. Alt er sortert alfabetisk på forfatter, noe som gjør at Goethe står ved siden av Erling Gjelsvik - for øvrig uten sammenlikning

- Jeg har også mange på loftet i kasser. Og på hytten. Mange av disse som står her, kommer jeg heller ikke til å lese om igjen. Og her er mange som venter på å bli lest.

- Som denne? Rushdies «Sataniske vers»?

Staalesen ser brydd ut et øyeblikk og vi øyner en mulighet til å teste graden av politisk korrekthet.

- Helt ærlig, har du lest den?

- Nei, jeg har ikke det. Den er en av dem som venter, sier han.

EN KRIMFORFATTER LESER selvfølgelig krim. Og her er Staalesen ikke i tvil om hva som topper:

- Raymond Chandler. Når det gjelder språk, er han uten tvil vår tids Shakespeare. På grunn av det kan han leses igjen og igjen. Ross McDonald er en annen av mine favoritter. Hans bøker gidder jeg ikke lese om igjen, men han har lært meg enormt mye om å skape intriger og plot.

- Stopp litt. Hva i himmelens navn er nå dette? «The Lost Years of Jesus» av Elisabeth Clare Prophet?

- Ja, si det. Det er en dokumentasjon fra den gang Jesus tilbrakte 17 år i Tibet. Den forteller hvordan han gikk i lære i et buddhistisk kloster, sier Staalesen og flirer. Han gir Prophets verk den vage karakteristikken «interessant».

- Hvilke bøker har betydd mest for deg?

- Jeg vil heller dra fram forfatterskap enn bøker. Når det gjelder språk, har jeg stor sans for Hamsun, Mykle og Gunnar Larsen, tidligere redaktør i Dagbladet. Larsen var en av våre virkelig store ordkunstnere. Hans «Bull», en slags kjærlighetsroman om to mennesker som er perfekte for hverandre, men aldri møtes, er fabelaktig. «Hellemyrsfolket» av Amalie Skram er også en jeg stadig drar fram når jeg blir spurt om favoritter. Den lærte meg mye om å skape innlevelse og medfølelse for egne personer, og viser hvordan et lokalt miljø kan bli universelt. Det var da jeg dramatiserte den jeg fikk ideen til «1900». Av moderne norske har jeg stor sans for Ragnar Hovland, Kjartan Fløgstad og Lars Saabye Christensen.

- Men selveste favorittboka?

- Hvis jeg skal dra fram en eneste, blir det Màrques' «Kjærlighet i koleraens tid».

- Hvilke av dine egne er du mest fornøyd med?

- Alle forfattere sier sin siste. Og jeg er nok også mest fornøyd med den.

- Er tredje bind ferdig?

- Nei, jeg har ikke engang begynt på det.

- Hvordan har du samvittighet til det? Hva hvis det verst tenkelige skulle skje med deg...

- Du mener hvis jeg skulle få en takstein i hodet en dag? Slapp helt av. Jeg har skrevet inn løsningen på krimgåten på PC-en min, med instrukser om hva som skal gjøres. Ja, hvis det virkelig skulle skje meg noe.