Rik roman om vold og ømhet

Forfatteren Benmalek vever et bilde av et samfunn formet av elendighet, der mimosaen, valmuene og tornerosene skaper en vakker kontrast til virkeligheten.

Noen forfattere skriver nært på livet i den forstand at de utelukkende kretser inn motiver som død, atskillelse, meningsløs vold, men også stor og inderlig menneskelighet. I Anouar Benmaleks roman «Til livet skiller oss ad» finnes alle disse motivene.

Nært og vart skildrer forfatteren forholdet mellom den sveitsiske sirkusartisten Anna, utvilsomt tegnet etter mønster av forfatterens mor, og ektemannen Nassreddin. I 1955, midt under Algeriekrigen, drar de til Algerie og til landsbyen der hans mor Zehra bor. Og moren, gammel, hissig og mistenksom, smelter sin skepsis, først på grunn av møtet med de viltre barnebarna, og siden blir hun myk overfor den europeiske kvinnen da svigerdatteren gjør sirkusnummer som får stjernene til å suse. Menneskeligheten og varmen seirer.

Tortur og mord

Men volden og ondskapen står ved døra. Nassreddin blir arrestert etter en busskontroll og urettmessig mistenkt for å tilhøre den muslimske gerilja. Da han slippes ut av fengselet etter grov tortur, er moren hans og barna myrdet av geriljaen fordi de trodde han hadde tystet i fengselet, og var ansvarlig for franskmennenes raid og myrderier.

Anna var forsvunnet, hun drar tilbake til Europa, gifter seg, får en sønn, men drar i 1997 igjen tilbake til Algerie. «Møt meg om du er i live» står det på lappen hun sender til Nassreddins landsby.

Skremmende

Med dette som utgangspunkt utvider forfatteren lyskretsen og forteller ulike episoder fra hovedpersonenes liv. Forfatteren forteller på ulike tidsplan og skaper en rik historisk og psykologisk koloritt der likevel menneskeskjebnene er det vesentlige. Men selv om det finnes tilløp til kryssklipping og montasje, er dette en enkel og åpen roman uten eksperimentelle grep for eksperimentenes skyld. Den særmerker seg ved medfølelse og identifikasjon, men den er en skremmende reise gjennom natta.

Av og til undrer en seg over hvorfor oversetterlitteraturen blir så usynliggjort i det norske bokmannskapet. Forlagene, denne gangen Pax, henter inn bøker som sitter som et slag i solarplexus, og suger lenge i sinnet.

Oversettelsen denne gang er håndtert av Kjell Olaf Jensen og er flytende og ledig.