TJØLLING (Dagbladet): I 1990 reiste den slovakiske kunstneren Andrej Rudavsky sin store, sjudelte skulptur «Blå katedral» i labradorstein under det internasjonale symposiet ved Larvik. Før helga - og åtte år seinere - ble det skapt øyeblikk av katedralsk stemning under åpningsseremonien for Vestfoldfestspillene i Stålaker-bruddet på samme sted.

• Siden 1985 har skulptører fra en rekke land med manuell og mekanisk utrustning - samt kyndig assistanse fra ansatte i firmaet Lundhs Labrador - formet og polert fram de mest ulike former i stein. Labradoren - som også lokker med navn som larvikitt og «Blue Pearl» er et favorittmateriale for mange kunstnere, og Vestfold-regionens alternativ til skandinaviske spesialiteter som Skjeberg-granitt og den skånske, svarte diabasen. «Wir glauben in eine Labradorkultur in Norwegen» - «Vi tror på en labradorkultur i Norge» - skrev den østerrikske veteranen Karl Prantel i 1992.
• Kunstnernes arbeid setter sine spor som monumentale steinformer i det omliggende terrenget, mens andre arbeider er eksportert langt utover den lokale geografien. Deres årelange innsats har nå også meislet grunnen for andre kulturaktiviteter. Det fikk man et susende eksempel på under et arrangement i forkant av åpningen, da de spinkle tonene på pikkolofløyte, xylofon og Farris-flasker (!) fra Arne Nordheims «La Source» - «Kilden» - ble framført i scenografisk samspill med Darrel Petits mektige komposisjon i stein. Den unge sekstetten som tok dyktig hånd om det musikalske fantasioppkommet fra Larviks æresborger følte seg tydeligvis ikke tynget av akkompagnementet fra USA-skulptørens former.
• Stålaker-bruddet utgjorde rammen om åpningens multimedieforestilling, og var en sjeldent suggestiv setting. I bruddets stupbratte vegger - som vitner om årelang arbeidsinnsats - åpenbares urgamle geologiske linjer, og omgivelsene er drektig med historie. Det gir både en sterk opplevelse og et begrep om egen beskjeden størrelse når man står i det utsprengte rommet, som lett tok tre scener og et par tusen tilskuere.
• Slike dimensjoner kan friste mer enn godt er, og så skjedde i Jo Vestlys regi. Etter oppspill fra Stella Polaris kom stjernestunder med stemme, lur og saksofon, og gråværshimmelen var glemt da bruddkanten ble tegnet av fakler under Valenkorets Carmina Burana.

Et fossefall av fyrverkeri slapp løs før finalen med «Valdresmarsjen», og da ble det brudd i bruddet.