Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Rikdommen som varer

Å være borte for å tjene penger er dyrt i lengden.

VIKTIG: Å være sammen er viktigere enn penger   Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
VIKTIG: Å være sammen er viktigere enn penger Foto: Sara Johannessen / SCANPIX Vis mer
Meninger

Loni Bjerkholt Pedersen er urolig, og av god grunn. Loni, utifra det du skriver hadde du en oppvekst som kunne være tøff, men nå må du våkne opp og tenke på hva datteren din vil ha. Du skriver du jobber over 100%, og da er det ikke igjen mye tid til datteren din - er det som er igjen nok?

Jeg vokste opp med foreldre som jobbet full tid og sendte meg i barnehagen fra da jeg var liten. Tiden hjemme tilbrakte jeg med å lese, eller å spille nintendo. Da jeg ble eldre og foreldrene mine begynte å få bedre tid var det for seint, jeg var ikke lenger interessert.

Tenåra må ha blitt opplevd som veldig enkle for foreldrene mine, jeg var veldig rolig og lite temperamentsfull hjemme. Selv når de spurte fortalte jeg nesten aldri om problemene mine. Karakterene var helt ok, og når jeg var hjemme spilte jeg, når jeg ikke gjorde det var jeg med venner.

Feriene vi dro på med pengene mamma og pappa hadde jobbet så mye for var et jævla mareritt. Jeg følte at jeg var fanget med folk jeg ikke hadde noen forbindelse med, samtalene var overflatiske og det eneste jeg ville var å dra hjem.

På videregående begynte det å skli ut skikkelig, jeg sov ikke skikkelig på flere år og hadde mye fravær. Jeg husker fortsatt panikken da jeg fikk med en melding hjem, tre uker før jeg fylte 18. Nå kom de til å få vite at alt ikke var som det skulle og begynne å blande seg. Jeg snek meg inn på soverommet deres og fant noen dokumenter så jeg kunne forfalske underskriften. Katastrofe avverget.

Det er noen år siden jeg flyttet hjemmefra nå, og livet tusler og går. Jeg treffer bare familien min noen ganger i året, som rundt juletider, selv om jeg bare bor 20 minutter unna med tog som går hver halvtime. Mamma og pappa er først og fremst noen folk jeg bodde med i noen år.

Jeg ringer ikke. Forteller ikke hvordan det går, som at jeg har begynt å gå til psykolog, og de har aldri møtt noen av kjærestene mine.

Det gjorde vondt da jeg var liten, men jeg ble skremmende fort vant til det. Ikke gjør den samme feilen som foreldrene mine gjorde. Selg den fine bilen, slutt å kjøpe all den idiotiske dyre dritten du ikke trenger, gå ned i stilling og vær med datteren din.

Å se på tv sammen, å spise frokost før du lemper henne inn til barnehagen og det samme ritualet før sengetid er ikke å tilbringe tid sammen. Datteren din er fortsatt ung, men det tar ikke mange år før det er for seint og du bare er en person datteren snakker høflig til under julemiddagen.