ULIKHET: Men siden jeg altså har barn, så har det gått opp for meg at jeg sannsynligvis ender opp med skjegget i postkassa likevel, skriver helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
ULIKHET: Men siden jeg altså har barn, så har det gått opp for meg at jeg sannsynligvis ender opp med skjegget i postkassa likevel, skriver helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Rike foreldre til alle!

Det lureste man kan gjøre som ung voksen er å ha foreldre som er i stand til å betale for deg.

Meninger

Da jeg var barn fortalte de voksne om hvordan de møblerte sine første leiligheter med appelsinkasser. Det, forsto vi, var en måte å fortelle oss barn at vi var heldige. Veldig heldige. «Nå til dags forlanger ungene å ha vaskemaskin på den første hybelen sin», snøftet den ene nabokona til den andre. Selv hadde hun født tre unger før hun fikk noe så fancy. Snaut tretti år senere grep jeg meg selv i å fnyse over en student som hadde kjøpt seg oppvaskmaskin for sitt første studielån.

På denne tiden, det nærmet seg midten av 90-tallet, kjøpte jeg min første leilighet. Den kostet, så vidt jeg husker, 320.000 kroner. Jeg var 23 år gammel, med en lav nybegynnerlønn, men i fast stilling. Selv om jeg verken hadde foreldre, arv eller egenkapital fikk jeg lån i banken. Den gangen sa alle at renta var lav, den hadde sunket fra femten-seksten prosent eller noe sånt, til rett under ti-tallet. Så når unge folk nå til dags klager over boligprisene, så forteller jeg dem hvor høy renta var da jeg var ung. Og at studielånsrenta var enda høyere. Av en eller annen grunn syns de ikke synd på meg.

Hadde jeg ikke hatt barn kunne jeg saktens ha lent meg tilbake, godt fornøyd med at jeg klarte meg så bra. Jeg kunne ha sittet sammen med gamle studiekamerater og mimret over hvor smarte vi var som kjøpte en liten leilighet da vi var unge, pusset den opp, solgte med fortjeneste, byttet til en toroms - som vi bygde om til treroms og solgte med enda større fortjeneste, sånn at vi nå kan sitte i hvert vårt hus med hage. Ganske lenge kunne vi ha mimret om mislykkede oppussingsprosjekter, som da soverommet mitt ble selvlysende grønt i stedet for sjøgrønt, helt til vi hadde overbevist oss selv og hverandre om at vi sitter godt i det fordi vi har jobbet hardt, og følgelig fortjener det, og ikke fordi vi har hatt guddommelig flaks med å bli voksne samtidig md en eventyrlig økonomisk opptur, en historisk høy vekst i personlig rikdom og en stadig synkende lånerente.

Men siden jeg altså har barn, så har det gått opp for meg at jeg sannsynligvis ender opp med skjegget i postkassa likevel. Den siste uka har det i hvert fall ikke gått veien for unge mennesker som tenker de skal klare seg på egenhånd, uten foreldres evne eller vilje til å bidra. Hvis Norge ligner Sverige, og mye tyder på at så er tilfelle, vil endringene i arbeidsmiljøloven føre til at mange av dagens unge går fra den ene midlertidige jobben etter den andre, altså i seriemidlertidighet. Slikt blir man verken fri, uavhengig eller boligeier av. Og forslagene fra Finanstilsynet om innstramninger i lånebetingelser, med krav om langt større egenkapital, vil i enda større grad enn før skille mellom de som har foreldre som kan cashe ut og de som ikke har.

«Rike foreldre til alle!» var slagordet til tyske studenter som demonstrerte for fri tilgang til master og lavere studiekostnader i 2009. Det er et ganske bra slagord som lett kan adopteres av de som ønsker seg en boligpolitikk som skal handle om mer enn at boligene skal fortsette å stige ut over alle tenkelige proporsjoner. Men det er klart, en boligpolitikk som virker utjevnende forutsetter noen grep som gjør boligen til et dårligere spekulasjons- og investeringsobjekt: Av en eller annen grunn pleier de som er godt etablert på boligmarkedet sjelden å ta til orde for tiltak av typen tak på rentefradraget, formueskatt på bolig nummer to, strengere kontroll på boligbyggingen, skatt på overskudd fra salg av bolig - eller eiendomsskatt.

Rundt meg hører jeg foreldre av den gamle skolen si at ungene deres sannelig skal måtte klare seg selv når de skal ut av hjemmet. Det, tenker jeg, må være målet med enhver politikk for unge mennesker - at det skal være mulig å klare seg på egen hånd. Slik lånekassen gjorde det mulig for folk å velge studieretning uavhengig av foreldres inntekt, eller studere noe annet enn foreldrene sa seg villig til å finansiere, er det ikke urimelig om politikken tar mål av seg om å gjøre det mulig for alminnelige folk å få seg en alminnelig bolig på en gjennomsnittelig lønn. Alternativet er tross alt at ungene blir boende hjemme helt til du ikke orker mer, gir etter - og flytter ut.