Rikets sikkerhet

MULLAH KREKAR fikk betydning for amerikansk retorikk før krigen mot Irak, vinteren og våren 2003. Ansar al-Islam, med Mullah Krekar som lederfigur, var the sinister nexus, eller den farlige forbindelse, mellom al-Qaida og Saddam Hussein, i følge amerikanske myndigheter. Med de storpolitiske overtoner som saken fikk, er det ikke overraskende at den framsto som vanskelig for norske myndigheter, og at behandlingen av saken i departementer og etater til tider virket litt panisk. Krekarsaken har stilt norske myndigheter overfor nye spørsmål som angår både Norge og forholdet til andre stater, og avveining av statssikkerhet mot rettsikkerhet i en ny tid. La USA press på Norge i saken? Hvordan taklet norske myndigheter eventuelt press? Fører krigen mot terrorisme til at personer lettere stemples som en trussel mot rikets sikkerhet også i Norge? Jeg tror presset på norske myndigheter i saken har vært opplevd som kraftig. Når norske politikere og tjenestemenn hevder at det ikke har vært utøvd press fra USA mot Norge, og når man utelukker press her hjemme fra politisk hold overfor politi og påtalemyndighet, er det ikke helt troverdig. I beste fall har man da forholdsvis snevre oppfatninger av hva eventuelt press kan være. Press ville nemlig ikke bare være formidlet gjennom diplomatiske kanaler eller fortrolige samtaler mellom justisministrene Dørum og Ashcroft, men også gjennom media og offentlig debatt som reflekterte en verden i frykt for islamistisk terrorisme. Vi må derfor anta at norske myndigheter, norsk politi og påtalemyndighet opplevde en eller flere former for press i Krekarsaken, spesielt fra januar 2003 da Krekar kom tilbake til Norge etter arrestasjon i Nederland, og under opptakten til krigen mot Irak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SPØRSMÅLET ER ikke om det har eksistert press, men snarere hvilke resultater press har fått i behandlingen av saken. Da er vi over i spørsmålene omkring statssikkerhet og rettsikkerhet. Krekarsaken var i realiteten tre forskjellige saker. For det første var det en straffesak, som ble behandlet av Økokrim. For det andre var de en utleveringssak. Fra september 2002 til januar 2003 satt Krekar fengslet i Nederland, og Jordan begjærte ham utlevert på bakgrunn av antatte narkotikaforbrytelser. Norske myndigheter ville pustet lettet ut dersom Krekar var blitt sendt til Jordan; det er senere kommet opplysninger om at Norge aktivt purret på Jordan fo å få til utlevering (Aftenposten 12. juni 2003). For det tredje var det en utlendingssak. Økokrim fikk ikke Krekar dømt. Krekar ble aldri utlevert. Dermed står vi igjen med utlendingssaken. Utlendingssaken har to sider. Den er en asylsak, og den er en utvisningssak. Asylsaken handler om misbruk av asyl ved at Krekar har reist tilbake til landet hvor han flykter fra. Det er derfor grunnlag for å tilbakekalle asylstatus og reisebevis, noe som også vurderes i lys av Krekars familiesituasjon i Norge. Når Krekarsaken er blitt en paradoksal sak, er det fordi straffesaken og utvisningssaken til tider arbeidet mot motsatte mål. Økokrim ønsket å sperre Krekar inne, mens Erna Solberg og UDI ønsket å få ham ut av landet. Det foreligger to grunnlag for utvisning i følge UDI. For det første har Krekar overtrådt loven ved å ha gitt uriktige opplysnnger om beskyttelsesbehov i Norge. For det andre ønsker man utvisning «av hensyn til rikets sikkerhet». I vedtaksdokumentet om utvisning sier UDI at Krekar kan utvises etter begge kriterier. UDI mener at Krekar er en trussel mot rikets sikkerhet fordi han har forbindelser til al-Qaida, og at han har en ledende rolle i en ekstrem bevegelse som gir grunn til sikkerhetsmessig bekymring.

DE VIRKELIG interessante diskusjonene i Krekar-saken kommer i forbindelse med vedtaket i mars i år om utvisning «fordi hensynet til rikets sikkerhet krever det.» Samme vedtak ble gjort av UDI i 2003, men i det nye vedtaket velger man å gå gjennom argumentene på nytt, samt å føre en del nye elementer til støtte for vedtaket. Krekar bestrider nemlig i sin klage måten UDI brukers begrepet «rikets sikkerhet» på. Krekar og hans advokat påpeker at det ikke er opp til UDI å avgjøre hva «rikets sikkerhet» betyr og når dette er et relevant begrepet. Her sier UDI seg enig, men svarer samtidig at begrepet «rikets sikkerhet» må ha en viss tøyelighet. «Begrepet «rikets sikkerhet» er brukt i flere lover, og det kan ikke uten videre legges til grunn at begrepet har samme innhold på de ulike områdene det er brukt,» sier UDI i vedtaket. Men i tillegg mener UDI at man i vurderinger omkring trusler mot rikets sikkerhet ikke kan nøye seg med å vurdere dette hensynet bare i forhold til Norge, men også i forbindelse med eventuell trussel mot andre land, og da spesielt mot Norges alliansepartnere. UDI fører altså omfattende argumenter både for at «rikets sikkerhet» må tolkes på en vid måte i utvisningssaker, og at begrepet også må tolkes i forhold til våre alliansepartneres sikkerhet. Det er krigen mot al-Qaida som er konteksten som Krekar som trussel må forstås innenfor, i følge UDI. Norge er involvert i en krig sammen med USA og andre allierte, hvor Krekar er repersentant for motstanderen, skriver UDI. Det er den globale krig mot terrorismen som er det uttalte rammeverk for hele vurderingen av trusselen Krekar. Man konkluderer med at direktoratet fastholder vurderingen gjort i det tidligere vedtaket. Krekar er fortsatt en trussel mot rikets sikkerhet, om enn i noe videre forstand, semantisk og geografisk, enn man tidligere tenkte seg.

DERMED ER VI vi kommet til kjernen av saken. Utvannes begrepet «rikets sikkerhet» innenfor rammene av krigen mot terrorisme? Det er grunn til å tro at dette skjer i en del andre land - skjer det her også? Hvis vi ser på straffesaken som Økokrim førte mot Krekar, vil det være naturlig å konkludere med at rettssikkerheten ikke ble skadelidende. Retten godtok jo ikke de bevisene som Økokrim førte, og rettssystemet fungerte slik det skulle. Hvis vi imidlertid ser på utlendingssaken mot Krekar, kan det se ut til at vi i Norge trenger en langt bredere debatt om rikets sikkerhet for at vi ikke skal komme i en situasjon der det blir for lett å bruke denne betegnelsen på personer og grupper vi misliker. Krekar har fortid som militær leder i en ekstrem politisk-religiøs gruppe. En stat som ikke fulgte med på gjøremålene til en person som Krekar, ville være svært naiv. Men de større spørsmål saken reiser, dreier seg ikke om Krekar som person, men om prinsipper. Skal man i lys av den generelle terrortrusselen kunne utvise personer på grunnlag av holdninger og ideologier vi frykter, som religiøs ekstremisme? Skal vi senke terskelen for hva som er en trussel mot rikets sikkerhet? Kanskje, kanskje ikke. Ashcroft sa på pressekonferansen med Dørum da han besøkte Norge sommeren 2003: «Hvis noen truer med blodbad, må de stoppes på forhånd.» (Aftenposten 29. August 2003). Slike utsagn forenkler en komplisert virkelighet. Det er her en hårfin balanse for ikke å ende opp i en situasjon der hensynet til rikets sikkerhet overskygger alle andre hensyn, som rettsikkerhet og personvern. Dit vil vi ikke.

En lengre versjon av artikkelen står på trykk i siste nummer av Internasjonal Politikk