60-TALLET I FARGER: Hurtigruten minutt for minutt kan bli for mye av det gode, mener Marie Simonsen. Her er den berømte ferga i det den ankommer Bodø.
60-TALLET I FARGER: Hurtigruten minutt for minutt kan bli for mye av det gode, mener Marie Simonsen. Her er den berømte ferga i det den ankommer Bodø.Vis mer

Rikets stillstand

Hurtigruten er enestående Norges-reklame. For nordmenn, skriver Marie Simonsen.

Søndag morgen fikk jeg en begeistret tekstmelding fra faren min: Hurtigruten er på vei mot Bodø! På en hvilken som helst annen søndag, ville jeg trodd det hadde rabla for ham, men nå slo jeg straks på NRK2 og så MS NordNorge seile inn til fødebyen fulgt av en armada med fritidsbåter i nesten havblikk og strålende sol. På kaia enda et korps, noen turnjenter som slo flikk flakk, en gutt som syklet fram og tilbake på bakhjulet og tusenvis av bodøværinger med flagg og plakater.

Det er helt sykt, sier de i NRK om seertallene som har slått alle rekorder. Kringkastingens bakkanal var landets største i helga. 2,6 millioner seere har mønstret om bord på den seks dager lange direktesendingen som følger Hurtigrutens ferd mot nord minutt for minutt. Og når de først er innom, blir de en stund. I gjennomsnitt to timer og et kvarter. Fenomenet er allerede kommentert og analysert i alle bauger og havner. Ekspertene mener vi er vitne til en liten TV-revolusjon, men før programsjefer kansellerer høstens underholdning og erstatter den med 60 døgn med Børge Ousland til Sydpolen i hvit snøfokk, bør man vurdere en mer naturlig forklaring.

Nettopp fordi vi oversvømmes av underholdningstilbud, må man sprenge rammer for å få oppmerksomhet. Det er kjent som Gulliver-metoden. En kjempe vekker mer oppmerksomhet enn en nokså høy mann. Åtte timer teater trekker flere folk enn en vanlig forestilling, og seks og et halvt døgn med Hurtigruten er verdens lengste TV-program. En norsk verdensrekord vil vi være med på. Et så absurd prosjekt er perfekt for innslaget før værmeldingen verden rundt, og de gale nordmennene har gitt mer Norges-reklame de siste dagene enn VM på ski og Melodi Grand Prix til sammen. Men det er i enda større grad nordmenn som sukker henført ved synet av egen kystnatur, furet værbitt over vannet, med de tusen hjem. Vi kan ikke ta æren for at ismassene formet landskapet til eventyrlige postkort, men det er typisk norsk natur å være blendende vakker. Også så fint vær, da. Gud må være norsk, som de sa på Lillehammer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Seks og et halvt døgn med en baug over blåmyra i hovedrollen hadde ikke blitt en publikumssuksess uten interaktivitet med andre medier. Stillstanden på skjermen inviterer til kommentarer på twitter og Facebook, og det var nettopp den syv timer lange Bergensbanens popularitet i sosiale medier som satte NRK på tanken. Men Hurtigruten innbyr også til en gammeldags form for interaktivitet. Den hvor publikum deltar; ikke som linselus, men som en sentral del av sendingen. Folk reiser ut i båter, hoier fra fjelltopper og samles på kaia med plakater og mobiler. Hurtigruten er hilsehjem-TV på sitt mest rendyrkete, og noe av hemmeligheten er selvfølgelig at det sitter folk som meg over hele landet med bånd til kyststripene båten passerer. Det er ikke så rent lite nostalgi i Hurtigrutens appell, og det er da også 40+ segmentet som lar seg sjarmere. Dette er TV-bilder fra en sakte tid, hvor folk var mindre striglet og mer påkledd, akkompagnert av Erik Bye og en nordlandsk visebølge. Alle som har lest Agnar Mykle vet at det foregikk raskere ting under dekk, men kameraene peker utover, ikke innover. Det er 60-tallet i farger, en form for retronasjonalisme som bare naturskeptikere vil stritte imot. Eller? For den som kjenner nasjonalismens bakside kan det bli for mye av det gode. Den russiske kona til en kollega tok et blikk på sendingen og sa tørt: Dette er sovjetisk fjernsyn.

Den midnattsolfylte triumfferden forteller ikke om naturkreftene hovedpersonen slåss mot, om mørketid og fraflytting. Snarere vitner båtparken om velstand og fritid. Det eneste som glimrer med sitt fravær er en oljerigg i horisonten. Vi vil heller tenke på lofottorsken. I min barndoms by nekter likevel mannen som spilte «Bodø» i Stompa å gjenta replikken som fikk alle til å flire: Dra på Lopphavet! 60-tallet er tross alt over, og om noen dager har Hurtigruten også klappet til kai. NRK kan skryte av at de gamle fortsatt er eldst når det gjelder å samle nasjonen, men jeg tror de tenker seg godt om før de sender reprisen.