Rikke i farta

I og for seg er det en eventyrlig historie Liv Marie Austrem forteller: Pedrikke er født i Lofoten i 1889, gift med Emil Sveen i Alaska i 1910, der hun også har født en datter, Emily. Rikke er en overlever.

Hun er bratt i nakken, tar det hun vil ha, ellers ville hun aldri fått det.

Vi møter henne som servitrise på Grand Café i Kristiania, 21 år gammel. Hun er gravid, og har satt seg i hodet at hun skal til Canada, dit barnefaren Emil er reist, med en drøm om å skape en fremtid for sin elskede og seg selv. Pedrikke vil følge etter. Hun har levd litt i utkanten av Kristiania-bohemen, får vi høre - egentlig ikke oppleve. Det er kanskje svakheten ved romanen: Med Rikke opplever vi mange og eventyrlige møter med de forskjelligste miljøer, men kommer dem sjelden under huden. Der er noe refererende, distansert over stilen, eventuelt tilsiktet, like fullt utilfredsstillende for leseren.

Tilfeldigvis møter hun en gammel kjenning fra Lofoten, Henning i Hollvika, i Tigerstaden, nettopp kommet fra Canada. Han får høre om drømmen hennes, utstyrer henne med reisepenger og en revolver: «Med dollar og revolver i veska kan ingen stoppe henne,» sier hun til seg selv.

Grave gull

Hun tar båt og tog i fire uker og kommer til Lambdon i Canada, snubler over nordmenn og andre emigranter på hvert gatehjørne, deriblant en russisk folkegruppe, dukhobaere, tolstoianere, kristne våpenvegrere, også dem forlater vi dessverre i all hast - Rikke og Liv Marie Austrem har det travelt og skal videre.

Rikke er tiltaksrik, finner ut hver Emil - han som har fått henne til å bli et tilnærmet normalt menneske - har fått satt i stand en provisorisk tømmerkoie, og finner ved hjelp av en finsk postkjører dit, bare for å få vite at Emil er dradd til Alaska, i nærheten av Fairbanks-området, for å grave gull.

Det fører henne til ny og etter forfatterens påstand dramatisk båttur, før hun sammen med fem medpassasjerer skal videre med skyss mot Circle City, under kyndig ledelse av samen Isak.

Fødsel

Der er spor etter Emil, han har i Fairbanks blant annet spilt fire hunder fra en rik oppkomling, som ikke har tilgitt ham det. Rikke drar på ny båttur og blir endelig padlet til Emils skjerp, finner ham på hodet i en grøft, forblindet av sine gullfunn. Etter mye mas får hun ham omsider med på å dra tilbake til noe som ligner sivilisasjon før vinteren og barnet kommer. Fødsel og ekteskap, nytt dramatisk pokerlag, juks og skuddveksling - så kommer også revolveren til nytte - flukt over hals og hode for Rikkes del. Vi forlater henne i en vennligsinnet indianerleir.

Det er ikke slik at Liv Marie Austrem skusler med språk og opplysninger, men det går altfor hastig for seg, slik at Rikkes eventyr og resolutte handlekraft forsvinner.

Det kan selvfølgelig også sies på en annen måte: For den leser som nøyer seg med knagger til selv å dikte videre, byr «Rikkes reise» på store muligheter til å drømme om sta vilje til å lete etter nål i en høystakk.