Rikosjetter fra Madrugada

Her hjelper det ikke med Zyrtec.

CD: Robert Burås spiller i to av landets mest spennende band. Det gjør også Alex Kloster-Jensen. My Midnight Creeps begynte for et par år siden som et sideprosjekt. Madrugada-gitarist Burås hadde en mer skitten side, og sammen med Ricochets-gitarist Kloster-Jensen fant han inngangen til sine mørkeste irrganger. Mens debutplata «MMC» viste gode takter, er «Histamin» en ren maktdemonstrasjon.

Antihistamin

Albumet setter i gang fysiske reaksjoner. Her hjelper det ikke med Zyrtec, all verdens antihistamin eller annen allergimedisin. Bare ta det som kommer. Og det kommer, vær sikker, veltende innover deg - massivt og etter hvert temmelig vanedannende. «Histamin» er noe av det mest bakgatesvarte og deiligdystre jeg har hørt på lang tid. Bandet dyrker tung og skitten rock og hypnotisk garasjeblues. Og masse desperasjon.Det beksvarte brygget Robert Burås (les; Bobby Cagehill) serverer, revolusjonerer ingen ting. Glem MC5 og Stooges - nå er det noe annet som gjelder:Ideen og stemningene på «Histamin» synes rett og slett å være stjålet fra Ricochets, der Kloster-Jensen trakterer gitaren. Bandet har gitt ut et par gripende, rå plater med manisk mørk og tung tristesse.

Ricochets

My Midnight Creeps har tatt essensen av Ricochets - og gitaristen - og gjort det hele langsommere og tyngre. Frekke tyverier av denne sorten er stilig - og når det gjennomføres så imponerende, er det bare å ta av seg hatten.Burås er ingen stor vokalist, men har kler låtene og gir dem et troverdig innhold. Det oser av selvtillit - og med den, god smak, dominante gitarer, fandenivoldsk attityd og et bra band kommer man langt.