Riksadvokaten på autoritetsjakt

Høyesterett, vår høyeste domstol, er den mest fremskutte og viktige del av det som kan kalles den rettslige superstruktur.

De øvrige delene av den rettslige superstrukturen består især av riks- og regjeringsadvokatembetene, de mest sentrale statsadvokatembetene og Det juridiske fakultet i Oslo, særlig med noen av fakultetets sentrale og toneangivende juridiske professorer.

Det overordnete kjennetegn ved den rettslige superstrukturen er dens stilling som feilfri, udiskutabel, bydende autoritet. Den som skal fremstå som feilfri, udiskutabel og bydende autoritet, har litt av en oppgave: På den særlig blanke lakk blir riper ekstra synlige, autoritet kan lett tapes nettopp fordi man må være så feilfri. Tilsvarende må autoritet opparbeides hvis man har vært nede i bølgedal, eller hvis man av en eller annen uvanlig grunn går inn i embetet med mer eller mindre tvilsom autoritet.

Tidligere i år så vi et meget interessant eksempel på hvordan autoritet kan opparbeides i superstrukturen. Jeg tenker på Riksadvokatens utspill, på en måte hans tiltredelseserklæring, om hevet straffenivå for drap og andre alvorlige forbrytelser.

Riksadvokat Tor-Axel Busch er ny i riksadvokatembetet. Før utnevnelsen, mens han var assisterende riksadvokat, kom han i store vanskeligheter. Vanskelighetene gjaldt hans håndtering av overvåkingspolitiets etterforskning av Berge Furre mens Furre var medlem av Lund-kommisjonen. Det kunne se ut som om Bush lot seg presse politisk i sin embetsgjerning. Da var den assisterende riksadvokat nær - for ikke å si over kanten av - stupet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel ble han altså utnevnt til riksadvokat. Hans vanskeligheter i forkant gjorde at riksadvokatembetets udiskutable autoritet, med ham som innehaver, var svekket.

Det var nødvendig for den ferske riksadvokat å foreta seg noe i denne situasjonen. Det var nødvendig for ham å gjøre et utspill som kunne bringe embetet tilbake på en sikker plass i den rettslige superstruktur.

Utspillet som kom hadde tre retninger på en gang. For det første var det rettet innover, mot den rettslige superstrukturens kjerne, Høyesterett. I denne retningen var utspillet kritisk: Høyesterett burde heve det gjennomsnittlige straffenivå. Signalet i denne retningen var at vi i den nye riksadvokat hadde en handlingens mann, med en autoritet i hvert fall på linje med Høyesteretts.

For det andre var utspillet rettet bakover, mot historien. Riksadvokat Rieber-Mohn, en embetsinnehaver preget av usedvanlig pondus, hadde gjort tilsvarende utspill tidligere. Signalet var at den nye riksadvokat sto med bena trygt plantet i embetets hevdvunne tradisjon, med den autoritet det gir.

For det tredje var utspillet rettet utover, mot det politiske miljø som omgir den rettslige superstrukturen. Dette var det viktigste. Utspillet hadde et planlagt innhold som, innenfor det kriminalpolitiske klima som råder i dag, bombesikkert ville føre til sterkt positive reaksjoner.
Utspillet kom i morgennyhetene i NRK Dagsnytt fredag 23. januar. Gjennomsnittsstraffen for forsettlig drap burde økes fra åtte til ti år. Straffene burde også bli strengere for voldtekt og gjentatte vinningsforbrytelser. Reaksjonene i det politiske miljø var øyeblikkelige og formidable. Som Aftenposten skrev samme fredag: «Riksadvokaten får støtte for strengere straffer». I løpet av morgentimene innkom det støtte fra så tunge institusjoner som Justisdepartementet, Stortingets justiskomité og Juristforbundet. «Det er positivt at han bidrar til å øke trykket inn mot domstolene og rettsapparatet,» uttalte lederen for justiskomiteen, Høyres Kristin Krohn Devold. Hvis ikke domstolene fulgte opp, sa hun, ville man bli nødt til å sette minstestraffer inn i loven. Det er kjent at hun hadde støtte fra et flertall i komiteen. På toppen av det hele fremmet Fremskrittspartiet 30. januar, med klar henvisning til Riksadvokaten som autoritet, et såkalt «Dokument 8»-forslag om saken. Forslaget gikk ut på at Stortinget skal henstille til Høyesterett om å vurdere om ikke straffenivået bør «skjerpes vesentlig».

Stort bedre kunne det jo ikke bli for en riksadvokat på autoritetsjakt. En embetsinnehavers opphøydhet innenfor den rettslige superstruktur markeres ved at han hever seg - utover det som er relevant for juridiske begrunnelser - over vanlige krav til dokumentasjon. Slike krav kan ikke rettes mot en som skal fremstå med suveren autoritet. Den som er nødt til å dokumentere, er nettopp ikke suveren, men viser at troverdigheten er betinget av dokumentasjonens tyngde, ikke av egentyngde. Også fra dette synspunkt var utspillet velegnet: Et utspill som er så fullstendig i overensstemmelse med den herskende kriminalpolitiske vind, behøver ikke underbygges med nærmere dokumentasjon og begrunnelse. Det gjorde da heller ikke riksadvokaten:

  • Fordi han var så fullstendig i tråd med herskende oppfatning, behøvde riksadvokaten ikke forholde seg til at drapstallene faktisk er usedvanlig lave i Norge, at anmeldte så vel som ferdig etterforskede drap absolutt ikke har vist noen økning i de senere år, at drap i Norge nesten alltid foregår under meget spesielle forhold og at tilbakefall er uhyre sjeldent, at tilbakefall til sedelighetsforbrytelser ifølge ferske undersøkelser heldigvis også er sjeldent, og at en lang rekke undersøkelser viser at straffenivået har minimal eller ingen individualpreventiv og allmennpreventiv virkning.
  • Riksadvokaten behøvde dessuten ikke forholde seg til de undersøkelser som finnes om folks rettsoppfatning. Stiller man generelle spørsmål til folk, vil de i massiv grad ha strengere straffer. Men går man inn på nyanser og bakgrunn, blir også folk raskt mye mer nyanserte. Nærhet skaper bredere grunnlag for vurdering.
  • Han behøvde heller ikke forholde seg til det faktum at signalet om at drap og voldtekt klart er uønskede handlinger, er mer enn sterkt nok allerede i dag. Det er ingen som helst uenighet om at drap og voldtekt er handlinger vi ikke vil ha.
  • Han behøvde ikke forholde seg til den nærliggende mulighet for at når en slik dreining av straffeskruen som den foreslåtte ikke virker, vil noen i neste omgang foreslå en ny dreining som heller ikke vil virke, og så videre - som i narkotikasaker, hvor straffenivået som kjent har gått til himmels.
    Alle de forhold som riksadvokaten på denne måten kunne overse, gir i virkeligheten gode grunner for Høyesterett til å nøle med å heve straffenivået.
    I en sum: Den ferske riksadvokats utspill for å vinne mer autoritet for embetet var vellykket. Tor-Axel Busch klarte på denne fredags morgen på nytt å fylle dette embetet i superstrukturen med tiltrengt nyvunnen glans og autoritet. Han markerte at han våget å kritisere Høyesterett som en likeverdig autoritet. Han markerte at han ville følge opp viktige tradisjoner i embetet. Han markerte sterk samhørighet med viktige politiske autoriteter og med den rådende politiske oppfatning på området. Han passet seg altså nøye for å markere noen som helst form for originalitet, enn si tenkning på tvers av det helt gjengse. Og han markerte at han som embetsinnehaver var suveren nok til simpelthen å erklære sitt budskap til nasjonen uten nærmere dokumentasjon og begrunnelse.
    At riksadvokaten dermed gikk på akkord med alle fakta og all faglig kunnskap på dette området innen retts- og kriminalsosiologien, som han sikkert kjenner til, fikk heller være. Embetets autoritet og plass i superstrukturen gikk foran.