- Riksmålet har vunnet striden

- Det er riksmålet som har gått seirende ut av de siste hundre års språkkamp. Paradokset er at det er taperne i denne kampen som langt på vei har fått skrive historien om den norske språkstriden. Sier Lars Roar Langslet, som nå har skrevet historien om riksmålsbevegelsen i Norge.

Til høsten presenterer han sin nyskrevne bok om riksmålsbevegelsens 100 år lange historie. Og etter et århundre med opphetet - til tider krigsliknende - norsk språkkamp, kan tida være inne til å stille spørsmålet: Hva er egentlig riksmål?

Angrepsbølger

- Riksmålet er i sin kjerne selve det norske skriftspråket, slik vi i dag også kjenner det under betegnelsen «bokmål». Det vil si det litterære norske språk, videreført av våre fremste norske forfattere. Med et selvsagt unntak for de nynorskskrivende.

- Men hadde det vært så enkelt, ville vel aldri kampen for riksmålet nådd slike temperaturmessige høyder. Eller som du selv påpeker: fått preg av en langvarig forsvarskamp?

- Så har da også riksmålet fram til ganske nylig vært utsatt for en nærmest konstant bølge av angrep fra dem som har villet avvikle dette språket slik vi i dag kjenner det. Det har gitt seg utslag både i en kamp for sammensmeltning av de to norske skriftspråkene - den såkalte samnorsklinjen - og i gjentatte forsøk på å forby en rekke former i det skrevne riksmålet.

- Du hevder et sted i boka at den norske språkkampen ble kunstig forlenget i 40 år på grunn av et språkpolitisk linjeskifte i Arbeiderpartiet?

- Det stemmer at Arbeiderpartiet i utgangspunktet var et riksmålsparti. Ledere som Christopher Hornsrud, Martin Tranmæl, Johan Nygaardsvold og Alfred Eriksen var alle riksmålsbrukere. Den som må ta ansvaret for det språklige linjeskiftet i Arbeiderpartiet er Halvdan Koht, mener Langslet.

Statsautorisert

- Han fant det politisk opportunt å videreføre den gamle Venstre-filologiske språklinjen som en del av arbeidervegelsens kulturpolitiske profil. På den måten ble den nasjonalromantiske tradisjonen integrert i en statsautorisert klassekampideologi. Det la igjen grunnlaget for den teknokratiske samnorskoffensiven som kom til å prege offentlig språkpolitikk på 1950- og 60-tallet.

- Du peker på to styrende ideologier i den norske målkampen: evolusjonismen og nasjonalismen?

- I kombinasjon har dette vært de to viktigste ideologiene. Med tanke på at den norske språkkampen har sine røtter i 1800-tallets politiske jordsmonn, er det ingen grunn til å bli overrasket over at nasjonalismen ble så avgjørende i denne kampen. Kampen for «det norske» var jo den altoverskyggende i hele det forrige århundre. Når det gjelder evolusjonisme, legger jeg i det begrepet en idé om at språket er en størrelse i stadig endring.

- Didrik Arup Seip var en talsmann for en slik tanke om en «naturnødvendig» utvikling vekk fra riksmålet, fortsetter Langslet.

- Bare så rart at denne «naturnødvendigheten» trengte hjelp fra en rekke teknokratiske tiltak for å bli realisert.

Det er en av de viktigste lærdommene fra den norske språkkampen: Et levende språk kan aldri reformeres ovenfra, og i hvert fall ikke ved hjelp av tvangsmidler. Det er stabilitet, ikke radikale forandringer, som kjennetegner riksmålets utvikling. Det muntlige riksmålet har så å si holdt seg uforandret gjennom 100 år. Derfor er også den brede, folkelige motstanden mot påtvungne og kunstige språkreformer en rød tråd gjennom hele riksmålsbevegelsens historie, sier Langslet.

Ekstremisme

- Det er ifølge deg et tankekors at det er de norsk-filologiske lærestedene som har vært den fremste spydspissen i kampen mot riksmålet?

- Det går jo religion i slike ting i Norge. Vi har hatt to store misjonsbevegelser de siste 100 årene: den lavkirkelige lekmannsbevegelsen og den norske målbevegelsen. Fram til nylig hadde de hver sine lukkede, og langt på vei selvrekrutterende, hovedkvarter ved de høyere lærestedene. Slike lukkede miljøer gir som kjent god grobunn for ekstremisme og forvrengte fiendebilder. Men heldigvis er også dette i ferd med å normalisere seg nå, sier Langslet, og avrunder:

- Jeg oppfatter ikke den norske språkstriden som 100 prosent negativ. Men kampens politiske uttrykk, i form av tvangsmidler og nedvurdering av et etablert hovedspråk, er tvers igjennom forkastelig.