Rikt om Richter Frich

All røverlitteratur beror på et skille mellom fantasi og virkelighet, mellom tøv og nøkternhet, mellom tankeflukt og jordnær trofasthet, som kløver sjangeren fra øverst til nederst. Ikke minst gjelder dette den norske røverromanens ukronte konge Øvre Richter Frich, prestesønn og velrenommert journalist fra hovedstadens borgerpresse.

Førti år gammel la han ut på en løpebane som populærforfatter som han ikke avsluttet før det lå rundt seksti velskrevne, bloddryppende, hyperdramatiske underholdningsromaner etter ham i 1945: bøker spekket med usannsynlige handlingsmønstre, oppstyltet melodrama og svulstige vendinger.

Både Jonas Fjeld-serien og Roca-bøkene ble hurtig sine egne klisjeer. Men de holdt - som røverromaner. Fra debuten i 1911 forble Frich sin tids ledende populærforfatter, elsket av norske gutter i alle aldere og sågar oversatt til en rekke språk.

To svar

Hvor alvorlig skal man ta en slik forfatter, som skrev nærmest selvparodisk og for pengenes skyld, og som sjusket seg gjennom både plot og prosa i et forrykende tempo for å holde kreditorene unna?

Idéhistorikeren Christopher Hals Gylseth tilbyr egentlig to svar på dette. Han ser på den ene siden forfatterskapet som avtrykk av en «mentalitet» som i seg selv er verd å beskrive, noe talende tidstypisk som også ligger i tittelen: «Seg selv til det ytterste». Frichs verk står altså i et autentisk forhold til sin egen tid, kanskje spesielt fordi forfatterskapet var så kommersielt, så markedsrettet, uansett hva man måtte mene om det med hensyn til form eller tendens.

Men samtidig tilkjennegir vår biograf at det egentlig er den litterære kvalitet, det «besettende» ved Frichs fiksjonsfigurer, det faktum at «morsomst av alt er likevel å lese romanene», som begrunner engasjementet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mellom disse to motivene aner vi enda en splittelse. Frich er tidstypisk, et barn av egen tid, men samtidig universelt morsom å lese. Og denne splittelsen er med på å gjøre Gylseths bok til en rik og engasjerende studie.

Den er godt skrevet, stoffrik, velargumentert. Den gir lyst både til å ta fram de gamle Jonas Fjeld-bøkene igjen, og til å tenke nærmere over hva fenomenet «litterær kvalitet» egentlig består i.

Ekkel

Men schizofrenien er ikke uttømt med dette. Øvre Richter Frichs røverlitteratur preges av en bestemt politisk og sosial tendens. Den er ekkel og moderne reaksjonær ä la 1910- 20: germansk-nordisk med et solid strøk av antisemittisme, sosialt hetsende og full av utfall mot det en annen og større forfatter kalte «arbeiderkrapylet». Hvordan kan man verdsette slikt i dag?

Det er her den litterære vurdering kommer inn. Frichs bøker er festlig lesning, også fordi de er så tvers igjennom ukorrekte. De var det i mellomkrigstida, de er det i dag. Røverromanen er overskridende, appellerer til det forbudte i oss, den gang som nå. Det er det som gjør den tiltrekkende - ved siden av alle de sprø tekniske påfunn, hele leken med klisjeene.

Alle er ikke enige i dette. Willy Dahl anser i sin litteraturhistorie Frichs bøker som så politisk forkastelige at de ikke burde vært gjenutgitt, verken i 1940- eller i 1960-årene. Det er vanskelig å forstå Dahl annerledes enn at man til nød får godta at disse bøkene er skrevet; leses bør de i alle fall ikke.

Ny start

Gylseth tar et helt annet standpunkt her, vel vitende at han bryter med 60- og 70-tallets patentradikalisme. Det gir hans framstilling et anstrøk av friske tanker, ny start, som gjør at den leses med spesiell interesse.

Forfatteren har også et idé- og litteraturhistorisk program om å komme bak og forbi den evinnelige krigen 1940- 45, som alle i Norge er så opptatt av, og heller søke til mellomkrigstida, en mer interessant periode. Også dette program vil leseren gjerne følge ham i.

Men mer enn mellomkrigstida er det egentlig perioden 1900- 1918 vi får føle på pulsen: Frichs ungdomsår, hans formende tid som journalist og reporter, miljøet i hovedstaden før de toneangivende dro i pjoltereksil til København etter innføringen av forbudet i 1919. I denne perioden stiger røverforfatterens samklang med egen tid opp som et bærende motiv. Hva han seinere, i 1920- og 30-årene, mente om tidas saker og samfunnets gang, hører vi derimot mindre om.

Og Gylseth makter virkelig å gjøre epoken rundt første verdenskrig interessant, ved å lete opp det verdiknippet i samtidas åndsdebatt som gir nøkkelen til mange av hovedpersonens ambivalenser: den tyske «reaksjonære modernisme», med Nietzsche som kultfigur og Oswald Spengler som ideolog, med all dens vitalisme, teknologibegeistring og voldsromantikk. Gode oppslag i analysen, og et vell av morsomme sitater fra Frichs bøker, gjør vår hjemlige stor-skredder i røverhistorier til en virkelig samtidsfigur.

Tvetydig

Men altså: ikke bare fordi han speiler en mentalitet. Også den litterære egenart slår igjennom i sitatene og referatene. Frich skrev jo helt enkelt glimrende, med slående bilder og frekke parabler. Hans litterære prosjekt var dertil slående tvetydig. Overmennesket dr. Jonas Fjeld står jo fram som den norske mindreverdighetsfølelsens endelige betvinger - den kyske kjempe, de internasjonale forbyterbanders hemmelige banemann - i en Fridtjof Nansen-parodi så svimlende frekt utført at forfatteren antakelig knapt forsto det selv, og leserne nesten heller ikke, annet enn som en søtt kriblende fryd som ilte gjennom nervesystemet hos den generasjon hvor femti prosent av alle guttebarn ble døpt Fridtjof - og som seinere har satt sitt stempel på oss alle.

Jonas Fjeld-serien er faktisk like genuint norsk som «Med Fram over Polhavet» og «Nord i tåkeheimen», bare på det fantastiske plan.

Det er denne biografiens fortjeneste at den gir dette plan en selvsagt plass ikke bare i vår mentalitets, men like mye i vår kulturs historie.