Rimi-Hagens blasfemi

Jeg har lest artikkelen «Hvordan skal vi fortolke den lespende, pompøse kjøpmann der han surmuler sammen med sin innfusjonerte hustru der nede i Vestfold» (Dagbladet, 29.7), av Kjell Terje Ringdal som kaller seg retoriker. Jeg vet at mindre reklamebyråer nå i finanskrisen leverer samme analyse, eller tilsvarende, for en tusenlapp.

Ringdal er en instinktskribent og bukpredikant. Han skriver med maven, og for de krenkede. Hagen har krenket Norge.

Retorikken hos Ringdal kan vi gjøre oss fort ferdig med. Ringdal er faktisk ganske udanna og trekker tydeligvis mest veksler på sin erfaring som PR-direktør i Rikstoto, hestemarkedet, hvor det svettes i selene. Han skriver med en PR-mann-stemme. Det slår meg av nivået hans at norske PR-byråer med fordel kunne innfusjoneres i det multipolitiske norske firmaet «Når gode råd er dyre». Det gjør ingenting at de er solbrune, og overbetalte. Men mange er økonomisk multiprostituerte, sniker i redaksjonene, og skriver om «samfunnet». De representerer en større fare for Norge enn rumenerne, som i hvert fall kan dra en skikkelig trudelutt for noen kroner.

Under dekke av å være fagmann analyserer han Hagens omdømmekrise ut ifra idealisme, stabilitet og ærlighet. «Vår mann svikter på dem alle». Det er nesten som en djevleutdrivelse. Men dette er ikke annet enn filosofi gjennom fri assosiering (som Arne Næss alltid advarte mot), og bør intellektuelt sett bare møtes med et gjesp.

Problemet er selvfølgelig ikke at kjøpmann Stein Erik Hagen vil unngå formuesskatt, og lar døtrene flytte ut med formuen. Var det noen som ventet noe annet?

Problemet er at Hagen har opptrådt blasfemisk mot dette hellige landet. Problemet er hans holdninger. Han «spytter på sosialdemokratiet». Han er «den gufne blandingen av Gud, Cash og Fremskrittspartiet». En klassereise fra Grefsen til Bentley-land er ikke nok når du skal spise kirsebær med mediemakta. Hagen snakker for mye. Det er ikke nok å være ærlig, for ikke å krenke. Så har han da fått reisebud, av alle profeter som lever så godt på det norske hellige.

Og nå skal Ringdal straffe ham. Ikke gjennom ambassadebrenning og drap, men gjennom en symbolsk vold deporteres han ut av landet. Nå er virkelig en avskykampanje kommet seg på beina, hvor alle som skriver kan være sin egen mulla.

Deporteringen kan selvfølgelig ikke gjøres som i gamle dager, som i 1922 da den sovjetiske regjeringen utviste ledende filosofer, teologer, økonomer og historikere. De forsvant med den berømte «Filosofidamperen», en båt som tok dem til Tyskland.

Det er andre straffer som nå er aktuelle, nesten åndelige. En krenkethet skal få slippe seg løs. Nå slipes knivene og Hagen skal miste til og med det som ikke kan selges, og som ingen bank kan ta vare på: At han er et menneske. At også han har et ansikt å miste. Ringdal kunne ha spurt: Men gjør det noe da, så lenge han har gull?

Det er ikke opplysende å si at Ringdal skriver uanstendig om et annet menneske. For hvor ble det av anstendigheten? Hva var anstendighet? Er det noen som savner den?

Denne «utvisningen» begynner alltid med noen vanlige, likegyldige, noen grå, som Hagen, før noen går på andre grupper. Den italienske filosofen Giorgio Agamben har beskrevet hvordan den suverene makta kan redusere et menneske fra «bios» til «zoé», fra et liv som sosialt vesen til et liv som dyr, til et «nakent hjerte». Det handler om en ekskludering.

For i Ringdals karikatur er Hagen et dyr, hvori det bare flyter slimete kapitalistblod. Kona er bare iskaldt «innfusjonert», noe som betyr at et firma overtar et annet. Mannen må være kjærlighetsløs! Hva raker Hagens ekteskap Ringdal? Men her forsøker Ringdal å treffe smertepunktet. For å gi kjærlighet er jo å gi noe du ikke eier. Og Hagen er jo bare det han eier.

Alle vet fra trettitallets ideologi at jøder spiser spedbarn, og Hagen «kaster ut sitt eget spedbarn av arveretten». Han går også inn på Hagens fysikk, kroppen hans, og fleiper med at han lesper. Lespingen hans er bare påtatt jåleri, og skyldes ikke for eksempel en gammel infeksjon, er bare en «sosiolekt». Godt ikke Hagen også har litt stor panne eller et vannhode. Trekker han ikke litt på beinet også? Har ikke «den livsfjerne mann fra Grefsen» også vondt i ryggen? Eller er det bare en elegantissimo måte å spasere i parken på, der nede på Treschow Herregård?

Ringdal lager bare en morsom karikatur, ikke sant? Men det er en karikatur over et umenneske, over pengejøden som har syke ideer om samfunnet vårt, og som ikke leverer til spleiselaget Norge.

Ved å lage en slik nidstang mot akkurat Hagen, tåkelegges vår kritiske bevissthet. For det inngår i sosialdemokratiets hellighet at det er en forskjell mellom de anstendige og de uanstendige kapitalistene.

Denne forestillingen om spleiselaget er bygget opp av Ap’s politikere gjennom hele etterkrigstiden. Alle som har vokst opp rundt industribedrifter er tvangsfôret med ideen om gode kapitalister. Ringdal nevner noen gode kapitalister, som den folkekjære Røkke som selger reker, Rema-Reitan med gitaren og Kypros-Fredriksen som vet sin plass her i verden.

Dette er fordummende, og hindrer oss i å se at det faktisk finnes makt i dette landet. Skal én syndebukk skygge for alle andre kapitalister?

Det Ringdal prøver å få oss til å tro, er at kapitalismen er navnet på et land, en kultur, eller et politisk regime. Dette anstendige Norge for eksempel. Med andre ord at noe må vi respektere, ellers blir vi blasfemiske. Men slik er det ikke lenger. Kapitalismen er en helt nøytral økonomisk og symbolsk maskin som er universell. Kapitalismen funker like godt i sveitsiske banker som i Ringdals mediemarked.

Ringdal og Hagen er bare i to forskjellige markeder, og like universelt kulturløse. Hagen har bare skaffet seg tyve milliarder gjennom den geniale idé å bruke jekketraller for å kjøre paller med mat inn i uestetiske bygninger. Dette har han fått lov til av norske politikere.

Ringdals marked er nå å skrive om en Hagen som ligger nede. Det gir garantert suksess. Men han går lenger enn han forstår. Den skolegård av politisk korrekthet som nå klapper, er ikke nødvendigvis så sikre på hvor de står. Og hvor lenge varer en norsk korrekthet? Et par år? Og de politisk korrekte er alltid vettskremte for noe der ute, noe som ikke er korrekt. Og det er så mye vold og lyst der ute, og mer vil det bli. Og snart kommer kanskje denne volden som oppstår ut ifra nesten ingenting, som Walter Benjamin kalte «ren, guddommelig vold».

I dette perspektiv er Ringdals artikkel både et symptom og en marsjordre. Han har bevisstløst flyttet noen grenser, og snart kan alle si hva som helst, i fascistisk sjargong.